Du skal være temmelig blind for å åpne Gaute Heivolls siste diktsamling og ikke finne en henvisning til det optiske. Det skimtes grantrær og ses ut av vinduer, en søster har «isblå øyne», og det finner sted et stadig spill mellom lys og mørke. Det er som om dikterjeget vil se verden på ny gjennom diktene, som ofte er satt i et noe mystisk skoglandskap, og gjenoppdage en tapt verden gjennom språket.