La de som bor der få lov til å bestemme selv

Grete Tunsjø

Hvorfor skal Nato og vestlige stormakter bestemme hvor Krim og andre områder skal høre hjemme. Det må vel folk, bedrifter, folk som bor og arbeider i disse distriktene gjøre.

Hvorfor er det internasjonale ledere som skal bestemme over hvilket styre de skal bo eller drive under? Vi har kommunevalg – det må vel også kunne gjøres for beboerne og bedriftene i de delene av Ukraina.

Nå må verdenssamfunnet høre på folket som bor eller driver der.

Håper det snart er innbyggerne som bestemmer.

DebattKoranbrenning

Koranbrenning og andre absurditeter

Karim Essahli (Trondheim)

Koranbrenning-debatten i disse dager får meg til å tenke på min gamle mor. Hun er muslim, troende og praktiserende muslim, ettersom noen liker å betone skillet for å understreke et eller annet med graden av trygghet eller trussel. Mor mi ber fem ganger om dagen og leser i koranen sin hver kveld før hun legger seg. Hun er en glimrende kandidat til en komfortabel plass i paradis. Det unner jeg henne, enda jeg selv tror verken på paradis eller helvete.

Mor mi og jeg har, siden min ungdom, inngått en taus pakt, en implisitt avtale, om å respektere hverandres grenser, tro og frihet. Til tross for hennes overbevisninger, verdier og verdensanskuelse, respekterer hun at jeg og mine døtre velger våre egne veier, utenfor den boka hun tror på og tilber. Mor mi har alltid hatt et øre for mine ikke-religiøse utlegninger om verden og livet her og nå, om frigjøring av kroppene fremfor sjelene, om forrang av klasseperspektivet, økonomi og sosial likhet over det åndelige. Hun har levd under, og overlevd, tumultene i landet sitt: uavhengighetskampen, postkoloniale Marokko, venstresidas vekst og fall, islamismen og den såkalte arabiske våren. Hun holdt realitetenes kompass i den ene hånden og Koranen i den andre.

Mor mi, kort og godt , representerer det diametralt motsatte av budskapet som formidles av koranbrennere og andre klovner som skjeller ut muslimer og islam, trygt omfavnet av offentlighetens toleranse for det intolerante og beskyttet i ytringsfrihetens navn. Ekstremistene driver i grossistbransjen; detaljene, nyansene lukker de ute, ensidighetens vold tåler verken nyanser eller kontradiksjon. Offentligheten skjuler seg bak et falskt dilemma knyttet til en enten/eller tolkning av ytringsfrihet: totalforbud, delvis forbud eller ivaretakelsen av den som absolutt. I stedet for å se og ikke minst innse det åpenbare: Hærverk og vandalisering av andres symboler og helligheter har ikke mye med ytringsfriheten å gjøre, den retter seg i praksis mot mennesker, i dette tilfellet muslimer.

«Mor mi og jeg har, siden min ungdom, inngått en taus pakt»

Jeg er også skeptisk til argumentet om at forbud mot brenning av Koranen ytterligere vil svekke ytringsfrihetens kår i muslimske land. Åsa Linderborg skriver for eksempel i Klassekampen 14. august at «Den som vil forby koranbrenning i Vesten, vil ikke kunne ha troverdighet når de skal støtte regimekritikere som bor i de 57 statene som ‘diskuterer’ den svenske grunnloven i sommer».

1. Linderborg vet nok at troverdigheten hun snakker om er tynnslitt, om ikke ikke-eksisterende fra før, av årsaker som er langt viktigere enn koranbrenning.

2. At Sverige «ikke skal ligge lavt» er Sveriges anliggende, ikke Tyrkias. Det blir for lett å skylde på Erdogan. Overvåking, forfølgelse og innskrenking av kurdisk motstand mot Tyrkias politikk, i Sverige som i andre land, er langt alvorligere og har skjedd før Sveriges Nato-søknad.

3. Tanken om at ytringsfrihetens utvikling i den muslimske verden går gjennom brenning av Koranen er langt fra hva lokale rettighetsbevegelser ser på som en prioritet i kampen for demokrati og rettferdighet. Det er å projisere egne løsninger over på de andre, i gammel, kjent stil.

DebattAdam smith

Vi stjal ham ikke, Moene

Lars Kolbeinstveit (Civita)

Kalle Moene hevder i Klassekampen 15. august at Adam Smiths sjel er «stjålet av den ideologiske høyresiden». Moene minner om Smiths forsvar av markedsøkonomi samt hans kritikk av kapitalmakt.

Han tegner en stråmann av høyresiden. Norsk høyreside har lenge advart mot markedsmakt med henvisning til Smith. Det var sentralt for Kåre Willoch, og har i alle år blitt tatt opp av ulike stemmer i for eksempel Civita. Vi kan heller snakke om at venstresidens hang til aktiv næringspolitikk og statskapitalisme har sementert makt.

Når investorer som bidrar til verdiskapning og arbeidsplasser tjener store penger, er det bare et tidsspørsmål før det oppstår kritikk om at det tjenes for mye. Slik kritikk er i tråd med Smiths ideer, men hvilke løsninger kritikken peker på, er ofte misforstått av venstresiden.

«Vi kan ikke utelukke at Lysbakken har noen små poenger»

Normalt vil store fortjenester føre til at nye aktører prøver seg, slik at vi får mer konkurranse, lavere pris og høyere nytte og velferd for flere. At noen tjener godt, er derimot ikke et argument for uforutsigbare endringer i rammebetingelser eller plutselige skatteøkninger. Vi bør snarere forbedre rammeverket slik at etableringshindrene blir mindre og konkurransen bedre. Investorer vil vegre seg for å ta risiko om det er høy sannsynlighet for at for at politikere plutselig drar inn eventuelle gevinster med økte skatter. Slik uforutsigbar økonomisk politikk er heller ikke i arbeidsfolks interesse, om vi skal ivareta og utvikle lønnsomme arbeidsplasser.

Moenes kritikk av venstresidens tendens til å snakke markedet ned er treffende. Mantraet om at «markedet ikke fungerer» er noe kapitalister i tospann med tilhengere av aktiv næringspolitikk bruker for å utløse subsidier, særregler eller skjerming fra skatt og konkurranse. For eksempel skriver Audun Lysbakken i Klassekampen 17. august at: «det har blitt åpenbart at markedets kortsiktighet ikke kan brukes til å lede den grønne omstillingen.» Vi kan ikke utelukke at Lysbakken har noen små poenger, men vi kan heller ikke utelukke at slike karikeringer av markedet er effektive for interesser som ønsker å slippe konkurranse, eller få ulike former for subsidier.

Norsk venstreside domineres i dag dessverre av ideer som går helt på tvers av både Smiths tanker om markedsøkonomi og nyere innsikter fra økonomifaget. Hvis høyresiden dilter etter, vil norsk økonomi og velferd svekkes i alvorlig grad.