Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Øya-klare Caroline Polachek tar for seg dei store spørsmåla, med null respekt for popens reglar.

Tenketid

IntervjuFrida Fliflet11. august 2023

PUSHAR POPEN: Polachek «can resemble a cyborg who has somehow wandered into a Tolkien novel». Foto: Aidan Zamiri

Blant dei første linjene på Caroline Polacheks nye plate er: Welcome to my island / Hope you like me, you ain’t leaving . Det kan lesast med glimt i auget, men det gir vel så mykje meining å tolka det som ein trussel – kanskje nikkar ho til sirena Kalypso som held Odyssevs fanga i Homers «Odysseen». I musikkvideoen ligg Polachek i ei pappkasse, ho blir ein slags sfinx med menneskehovud og dyrekropp, ho blæs støv av gamle greske krukker, ho gulpar lava. Ofte kvilar det noko off over tekstane, musikken, ja, heile uttrykket – noko melankolsk eller mystisk, nesten utanomjordisk.

62 år gammelt liveopptak frem fra glemselen.

Kvelder i New York

AnmeldelseReutgivelseChris Monsen11. august 2023

JAZZKJEMPER: John Coltrane til venstre og Eric Dolphy til høyre, henholdsvis seks og tre år innen de begge var døde så altfor tidlig. Foto: Herb Snitzer

John Coltrane with Eric Dolphy

Evenings at the Village Gate

Album

Impulse!/Verve/Universal

I løpet av 1959 var John Coltrane med på å forskyve grensene for den moderne jazzen. Først som medvirkende på Miles Davis’ modaljazz-milepæl «Kind of Blue», så med innspillingen av sin egen «Giant Steps» utgitt året etter, der han strakk bop’en til sin yttergrense. Med «My Favorite Things», innspilt i 1960, fulgte han en lang jazztradisjon med å ta utgangspunkt i en populær melodi for videre utbrodering – og på eiendommelig coltranesk vis fant han så mange nyanser og muligheter i grunnmelodien at han dro den ut i uante retninger.

Noter til besvær og begjær

GjestespillKommentarAnne Hytta (Hardingfelespiller og komponist)11. august 2023

Jeg har aldri vært glad i noter. De er fartsdumper i veien, de ødelegger flyten. I alle fall for en som ikke kan lese noter flytende – kjent som å ‘bladlese’ på musikerspråket. Der musikken skal flyte fritt av gårde, staver jeg meg stotrende fram fra takt til takt i snegletempo. Musikken jeg har lært fra noter, sitter utenfor hornhinna, og glemmes når notene forsvinner i papiravfallet. Derimot kan jeg hente fram noe jeg lærte på øret for over tretti siden, og når melodien falmer og jeg tror den skal oppløses, fortsetter fingrene å bevege seg langs gripbrettet på fela, og forteller meg hva jeg trodde jeg hadde glemt. Musikken jeg har lært på øret sitter støpt inni hver celle i kroppen.