Som barn hadde Kerstin Ekman en drøm, som hun har referert til som formgivende. Ekman drømte at hun glidefløy høyt, uten vinger, over en grenseløs skog. «Et gulv av løvtrekroner bølget under meg. Det var verdens tak, som bare en sjelden gang åpnet seg så jeg kunne se vannspeil og blå lys der nede.»