Det er noen som røyker i heisen i blokka mi. Vi har også en lyssky Ikea-pose-tyv i vaskekjelleren. Og en nabo som alltid spiller søplete europop på full guffe. Flere søndager på rad har det vært spy i trappa som ingen gidder å vaske opp.

Dette er mitt første møte med en voksen boligblokk. Allerede har jeg mer enn et par høner å plukke med naboene mine.

Jeg tror kanskje vi har et styre. Det var en gang en e-post som tikket inn fra noen som hevdet å være i et styre, men den gadd jeg ikke lese. Muligens har jeg stemmerett ved vårt neste ultralokalvalg. Her kunne jeg stemt på en høneplukker som snakker mitt språk, men som førstegangsvelger er det vanskelig.

Jeg kjenner ikke kandidatene. Ingen deler ut partiprogrammer ved inngangsdøra, ingen har lagd en valgomat og ikke vet jeg hvem som sitter i det sagnomsuste bostyret.

Kunne jeg stilt til valg selv? Partiprogrammet er klart: Jeg vet hvordan vi kan bli kvitt de hersens dugnadene. Blokka ligger i et av Norges dyreste strøk, fylt med vakre boliger prydet med kritthvite søyler. Vårt nedslitte grå hjem kaster en grell skygge over hele kvartalet. Sammen kan vi bli bydelens Robin Hood! Stjele maling fra de rike og gi til den forferdelig stygge blokka vår.

Men, om jeg engasjerer meg nå, så må jeg kanskje bidra litt. Jeg kan gjerne oppfordre andre til å begå lovbrudd, men selv er jeg for lovlydig. Det blir også litt dårlig stemning om en folkevalgt sjeler.

Veien til valglokalet virker så lang, selv om den bare er en kort heistur unna.

Jeg er i aldersgruppa 20–24 år, akkurat den aldersgruppa med lavest valgdeltakelse ved alle norske valg. Og som førstegangsvelger blir jeg nok sofasittende neste gang stemmene telles i trappeoppgangen.