De kan, men vi kan ikke.»

Dette var noe vi måtte gjenta i mange måneder, mens liberale og venstresideopposisjonelle ble anholdt og sendt til retten for simpelthen å ytre ordet «krig» i forbindelse med de militære operasjonene på ukrainsk territorium. Samtidig kritiserte Igor Strelkov [stifter av den ultranasjonalistiske «Sinte patrioters klubb». O.a.] og hans medsammensvorne det militære lederskapets uttalelser, klaget over nederlag ved fronten og snakket åpent om de begredelige tilstandene i militære enheter. De kom selvfølgelig unna med det fordi de aldri stilte spørsmål ved selve behovet for militær aksjon. Til å begynne med ble ikke Putin nevnt ved navn eller direkte skjelt ut. Regjeringen ble utelukkende kritisert for ikke å være tøff nok. Hva gjaldt Ukraina, holdt de seg strengt til synspunktet at noe land ved det navnet ikke burde eksistere.

Men nå har alt endret seg. Den 21. juli kl. 11:30 kom de etter Strelkov, og FSB-agenter anholdt stifteren av Sinte patrioters klubb. Før det hadde det blitt tatt ut siktelse mot et annet velkjent medlem av klubben, den pensjonerte obersten Vladimir Kvachkov. Han skal straffes for å ha brakt vanry over den russiske hæren.

Strelkov hadde selvfølgelig brutt visse uskrevne regler ved å komme med fornærmende bemerkninger om Putin, men viktigere er det at situasjonen har endret seg.

Sinte patrioter kan med rette anklages for aggressivitet og blodtørstighet (og sammenliknet med sine kampfeller er Strelkov til og med en av de mer moderate). Likevel er ikke hovedproblemet synspunktene deres i seg selv, men den monstrøse politiske naiviteten og den økonomiske uvitenheten som ledet dem dit de er i dag. De forsto ikke at de militære operasjonene har blitt utført så kompetent og effektivt som den nåværende russiske staten har evne til. De ville ikke akseptere at målene for konflikten verken hadde noe å gjøre med de som er blitt framsatt i offisielle uttalelser (som uansett konstant motsier seg selv), eller vakre drømmer om å gjenreise Det russiske imperiet eller Sovjetunionen, som Sinte patrioter stadig raver i vei om. Myndighetene, sier de, har gjort alt riktig og løst problemene sine så godt de har kunnet. Vil du ha det annerledes, må du endre statssystemet og de politiske målene. Problemet er at tilstrekkelig endring ikke ville kunne romme verken det nåværende oligarkiet eller noen «patriotisk» agenda med mål om å vende tilbake til en forestilt fortid.

En unik kvalitet ved den russiske eliten er at den ikke bare nekter å innrømme feil, men heller ikke ønsker å være bevisst på eksistensen av objektive problemer (særlig de problemene som er resultater av dens egne handlinger). I stedet for å anerkjenne problemene ser myndighetene kun trusler, som de møter på en av to måter: ved å lyve på TV, eller represjon. Den ene er selvfølgelig uløselig sammenknyttet med den andre.

Den moderne kremlpropgandaens løgner er radikalt forskjellige fra sovjettidas. Den gangen hadde propagandaen i det minste mål om å løse virkelige strategiske problemer, å mobilisere støtte og folkelig deltakelse. I dag kreves kun en umiddelbar rettferdiggjøring av den aktuelle situasjonen. Kursendringer krever ingen forklaring, kun at ens tidligere uttalelser fornektes – de eksisterer simpelthen ikke! Praksisen Mr. Orwell beskrev satirisk i «1984» er for oss blitt dagligdags rutine. Det eneste som avkreves samfunnet er politisk hukommelsestap.

«Sinte patrioter har blitt mye farligere for regimet enn venstresiden og den liberale opposisjonen»

Strelkov og hans Sinte patrioter ble ikke en trussel da de begynte å kritisere kamphandlingenes gang, men i det de begynte å ta retorikken de det siste halvannet året hadde blitt foret med på alvor.

Vi trenger ikke bruke tid på regimets rettferdiggjørelser for hvorfor hele denne operasjonen ble igangsatt. Det er klart at myndighetene ikke tar disse alvorlig, all den tid de tydelig forbereder seg på å gjøre en betydelig helomvending. Tjenestepersoner på alle nivåer er fullt klare over at det er nødvendig å forlate ukrainsk territorium så snart som mulig. Hvordan dette vil gjøres, og viktigere: av hvem, vet vi ikke ennå. Det er klart at det med denne planendringen ikke lenger er rom for Putin, men etter Yevgeny Prigozhins opprør, er det ikke lenger en hemmelighet for noen at hans regjeringstid nærmer seg slutten. I mellomtida kan Sinte patrioter stilnes under påskudd av manglende respekt for herskeren. Disse har blitt mye farligere for regimet enn venstresida og den liberale opposisjonen. Ikke fordi de tilbyr noe alternativ, vil eller kan endre noe, men fordi de hardnakket klamrer seg fast i den gamle agendaen akkurat i det de herskende elitene selv forbereder seg på å endre denne.

Sinte patrioter skaper ideologisk grobunn for et konservativt opprør. De verken kan eller kommer til å organisere noe selv, men en kan aldri vite hvordan ekkoet av ens egne ord vil klinge ut! Hva om folk som har sett for mye på TV tar de besværlige slagordene som ble proklamert på et tidligere tidspunkt for seriøst? Respekten for makta i dagens Russland avhenger ikke av oppslutningen om dens offisielle mål (som konstant endres og står i motsetning til både hverandre og virkeligheten), men av ydmykhet. En lojal befolkning må være beredt på å være lojal overfor enhver beslutning. Myndighetene vil dermed forsøke å knuse ektefølte patrioter, beundrere av det tsaristiske imperiet, militarister, sovjetnostalgikere og de som rett og slett pugget gårsdagens mantraer for godt.

Det kan være at gårsdagens opposisjon godter seg i dag, men det er ikke noe godt i dette. Uavhengig av hvor feil Sinte patrioter måtte ta og uavhengig av hvor forferdelige uttalelser de kommer med, så er det verken sine synder eller prinsipper de straffes for, men det at de i det hele tatt har prinsipper. Selv om slike tiltak innvarsler et overmodent linjeskift, er det ingen grunn til å tro at neste sving vil være mer vellykket enn den forrige. Ikke bare forblir problemene uløste, men de blir ikke engang anerkjent. Makthaverne begynner nå å forstå at de må komme seg ut av den ukrainske fella som de gladelig gikk rett inn i for halvannet år siden. Men etter det, kommer den store byrden ved andre uløste problemer til å treffe dem – og oss – midt i fleisen.

Dersom noen derimot seriøst forsøkte å løse problemene innen sfærene økonomi, politikk, ledelse, samfunnsliv og internasjonale relasjoner, ville det verken vært noe felttog i Ukraina, nåværende situasjon eller Sinte patrioters klubb.

Boris Kagarlitsky er en historiker og sosiolog som bor i Moskva. Han har skrevet flere bøker, fjorten av dem oversatt til engelsk, blant annet om Russland, Sovjetunionen og globalisert kapitalisme. Kagarlitsky ble nylig arrestert etter anklager om at han tok til orde for terrorisme, etter lenge å ha vært en kritisk stemme mot Kremls krigføring.

Oversatt av Daniel Vernegg.

Teksten er hentet fra den
amerikanske plattformen
Counterpunch og sto først på trykk i Russian Dissident.