Knut døde lørdag 22. juli etter noen måneders kreftsykdom. At musikeren, personligheten og vennen Knut ikke er mer, er vanskelig å forsone seg med. I tillegg kan det vel sies at med Knuts bortgang er en periode i norsk jazzhistorie blitt enda mindre synlig. Knut var i høyeste grad auditivt synlig blant musikere så vel nasjonalt som internasjonalt. Hans unike tone, frasering, timing, skapende fantasi og tilstedeværelse preget både musikken og musikerne han samarbeidet med – og de var mange. Rørende er det nå å tenke over hvordan dette stillferdige mennesket ble møtt med enorm anerkjennelse, beundring og respekt i alle aldersgrupper for sin måte å uttrykke seg på sin tenorsaksofon. Det er underlig at ikke mediehus, festivalledere og kulturredaksjoner har fått med seg dette gjennom Knuts aktive gjerning gjennom mange år.