Stort engasjement om den digitale skolen har preget den offentlige debatten det siste halve året. Bekymrede foreldre, markerte kulturpersonligheter og noen forskere har hevet utestemmen mot digitaliseringen i skolen, særlig mot bruken i de første skoleår. Mye har skjedd med digitalisering i norsk skole, som det er behov for å sette kritisk søkelys på. Men er det egentlig forbud og nedskalering som er løsningen, slik mange hevder?

Skjermer er overalt, og vi bruker ulike skjermer hver dag til mange ulike gjøremål. Som vanlig er vi mest engstelige for barna, at de er sårbare, leser få lange papirbaserte tekster, må lære seg å kjede seg, eller fremstår som faglig svake. Barnas skjermbruk burde være et tema som forener samfunnet. I stedet brukes det til å skape hete debatter mellom politiske aktører, forskere og foreldregrupper. Nylig har Nederland innført et forbud mot bruk av mobiltelefoner på skoler, og mange ser dette som en positiv idé. Mange ønsker seg forbud.

Forbud mot sosiale medier, nettbrett, mobiltelefoner og andre digitale enheter. Og slike forbud skal løse de fleste utfordringer i skolen; med å øke elevenes læring, få bedre karakterer, motvirke manglende leseforståelse, redusere mobbing, med mere. Forbud er først og fremst blitt koblet til ‘skjermbruk’ og ‘skjermtid’. Nasjonale restriksjoner ville bryte med grunnleggende prinsipper i skolen, om læreres autonomi og en fellesskole der alle blir gitt de samme muligheter. De fleste lærere i dag har god kompetanse til å håndtere de digitale utfordringene. Og forbud vil kunne favorisere barn og unge med ressurssterke foreldre, som har et bevisst forhold til barnas skjermbruk og læring.

Skjermdebatten har utviklet seg til å skape en falsk dikotomi mellom digitale og analoge ressurser. I Sverige førte det til regjeringens U-sving i sin digitale strategi og en ny satsing på tradisjonelle lærebøker, som om det skal kunne løse skolens digitale utfordringer. Dikotomien mellom papir og digitale bøker er unødvendig – det handler om hva vi leser, når, hvor, og med hvilket formål.

«Ikke bruk ordet ‘skjermtid’ når det er snakk om barns læring»

På denne bakgrunn har vi en bønn til politikere og media: ikke bruk ordet «skjermtid» når det er snakk om digitalisering i skolen eller om barns læring. Bruk heller et mer presist språk og la oss snakke om de spesifikke måtene lærerne kan støtte barna på i klasserommene. Jo mer vi henger oss opp i ideen om den «store svarte skjermen», jo mindre er vi i stand til å forstå de spesifikke konsekvensene av nye innovasjoner, slik som nå om kunstig intelligens. Og igjen blir det diskusjon om forbud av kunstig intelligens i skolen. EU har gjort det klart at slike generelle retningslinjer er kontraproduktive.

Forskningsprosjektet ‘Digitalisering i Grunnopplæringen (GrunnDig)’ påviste at vi mangler en nasjonal koordinering av forsknings- og utviklingsarbeid på dette feltet i Norge, som også medfører den type polarisert debatt som har pågått i det siste. Et tankekors er jo at den forrige regjeringen valgte å legge ned det tidligere IKT-senteret i 2018 etter flere år som nasjonalt koordinerende enhet, som eneste av de nasjonale sentrene. Dermed mistet vi mulighetene for nasjonal koordinering, regulering og strategisk kompetanseutvikling, uavhengig av hvilke meninger man har om digitalisering i skolen. Uforståelig!

I Australia har man for eksempel gått andre veien og opprettet et stort senter for fremragende forskning om ‘digital barndom’ der man blant annet skal følge 3000 familier over flere år for å dokumentere den innflytelse digitale enheter og ressurser har på barns oppvekst. Nylig presenterte de også en egen studie om bruk av nasjonale retningslinjer om skjermbruk i ulike land. Deres anbefaling er at dette ikke må handle om tidsbruk, men må nyansere ulike sider ved skjermbruk overfor barn og unges fysiske og mentale helse mer tilpasset til ulike barns behov. Altså ikke retningslinjer som skal gjelde for alle barn samlet sett.

I stedet for forbud mot mobiltelefoner i skolen er det i dag langt viktigere tema som må løftes opp i implementeringen av den nye Digitaliseringsstrategien som Kunnskapsministeren har lansert. Det gjelder blant annet en grundigere forståelse av hvordan digitale læringsressurser virker inn på elevenes læring knyttet til ulikt faglig innhold og på forskjellige klassetrinn, allerede fra tidlig skolealder. Det gjelder også hvordan digitale ressurser stimulerer dybdelæring og elevmedvirkning, og kan oppfylle intensjonene med den reviderte læreplanen ‘Fagfornyelsen’. Og ikke minst gjelder det konsekvensene av kunstig intelligens for undervisning og læring som kommer til å bli sentralt de kommende årene.

Forbud mot mobiltelefoner eller nettbrett eller kunstig intelligens, for den saks skyld, er da ikke veien å gå. Vi må få en mer foroverlent og nyansert politikkutforming og utvikling i skolens praksis der vi kan utnytte digitale og analoge ressurser, og samtidig ta aktivt grep om de utfordringer som gjelder ulike sider ved digitaliseringen.