Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hva betyr det egentlig, når massemordet 22. juli 2011 blir brukt som et argument for Natos krigsinnsats i Ukraina, spør Jesús Alcalá.

Tankemangelen

EN HARD PARALLELL: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har ved flere anledninger brukt terrorhandlingene i Norge 22. juli 2011 som et argument for Natos krigsinnsats i Ukraina. På bildet ser vi ham under Nato-toppmøtet i starten av juli. FOTO: Kenzo TRIBOUILLARD / AFP

På 1970-tallet fantes det i den tyske universitetsbyen Tübingen en gammel bokhandel som het Heckenhauers. Kanskje finnes den fortsatt. Heckenhauers tjente ikke mye penger på oss studenter. Bokhandelen ble drevet av en mann med dårlig forretningssans. Ikke bare ga Peter – det var navnet på innehaveren – alltid store rabatter til studentene. Han var også villig til å selge bøker på det han kalte «studentkreditt». Det betydde at du kunne betale når du hadde råd til det. Systemet gjaldt selvsagt bare for de Peter kjente, men han kjente mange. Kundene som var interessert i Hermann Hesse, var spesielt heldige. De, og bare de, kunne betale gjelden sin ved å jobbe noen timer i uken i bokhandelen. Det hadde Hesse selv gjort da han bodde i Tübingen. Peter var en hengiven beundrer av den store tyske forfatteren og tilhørte en Hesse-klubb: Le petit cénacle. Foreningen, oppkalt etter den litterære gruppen som Hesse selv hadde dannet i Heckenhauers bokhandel, arrangerte en rekke seminarer og diskusjonskvelder. Og uansett hva temaet for arrangementene var, ble de alltid avsluttet med en personlig refleksjon fra Peter. Disse refleksjonene hadde den stående tittelen «O Freunde, nicht diese Töne» (Å, venner, ikke disse tonene …). Dette er den berømte barytonsoloen i Beethovens niende symfoni, men det er også tittelen på den berømte artikkelen som Hermann Hesse publiserte høsten 1914, rettet mot de intellektuelles krigshissing. Og ingen tittel kunne være mer passende for de refleksjonene om tidsånd og militarisme som Peter inviterte publikum til.