Til åtte- eller niårsdagen min fikk jeg en svart, liten Sony kassettspiller med opptaksfunksjon i gave av foreldrene mine. Av tanta mi (de hadde åpenbart snakket sammen) fikk jeg en tom kassett med 90 minutter spilletid, tre kvarter på hver side. Det var akkurat nok til et langt, variert radioprogram som vi straks gikk i gang med å lage, med rundt tjue gjester, alle gestaltet av enten meg selv, lillebroren min eller venninna i nabohuset, i tillegg til en programleder som pratet i et manisk tempo. Det må ha vært omtrent slik vi oppfattet alle radioprogrammene som til enhver tid sto på rundt i barndomshjemmet, på badet, på kjøkkenet, i stua.