Den 12. juli innfører New York City minstelønn per time for bud som leverer mat via digitale plattformer, den første minstelønna for matbud i USA. Som i mange andre byer eksploderte denne bransjen under koronapandemien. De over 60.000 New York-budene, i stor grad migranter, jobber under farlige vilkår, med stor risiko for ulykker og prekære forhold. I likhet med de fleste plattformarbeidere, er de provisjonsbetalte. Dette gjør inntjeninga usikker og uforutsigbar. Budene er, som plattformarbeidere generelt, klassifisert som selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, ikke ansatte arbeidstakere. Det innebærer at de selv må anskaffe og betale for arbeidsutstyr (sykkel, mobil og abonnement, arbeidsklær og så videre).

Fordi plattformselskapene ikke vil ansette budene, er de heller ikke omfattet av minstelønna i New York City på 15 dollar i timen. I 2022 fant bymyndighetene, sammen med flere forskere, at budenes gjennomsnittslønn i 2021 var elleve dollar per time etter at utgiftene deres var trukket fra. Sett bort fra tips, var timelønna etter utgifter kun fire dollar.

Når minstelønnssatsene innføres, vil budene tjene 17,96 dollar i timen. Satsen skal inflasjonsjusteres hvert år. Plattformselskapene kan selv velge hva slags betalingsmodell de vil ta i bruk, så lenge budene i praksis tjener minst 18 dollar i timen, tips ekskludert, for tida de er pålogga appen – inkludert ventetid.

Innføringen av timelønn for plattformbaserte matbud er radikalt. Budbransjen har, i likhet med resten av transportsektoren, vært preget av provisjonslønn lenge før digitale plattformer som Uber og Doordash, Foodora og Wolt inntok markedene. Minstelønnsbestemmelsen er også radikal fordi den retter seg mot selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, en gruppe arbeidere som ellers ikke er omfattet av minstelønnsbestemmelser – og som i tillegg har begrenset adgang til sosiale ytelser og rett til å organisere seg og forhandle kollektivt.

Los Deliveristas Unidos , en gruppe bud som har kjempa for bedre lønn i mange år, beskrev minstelønnsbestemmelsen som en stor seier. Samtidig gjør ikke minstelønn automatisk matlevering til en god jobb. I og med at budene er selvstendig næringsdrivende, bærer de fremdeles kostnadene ved drift selv. Ifølge enkelte estimater innebærer det at budene i praksis kun sitter igjen med 13 av de 18 dollarene de skal tjene per time. Det betyr at timelønna fortsatt ligger under minstelønnssatsen i New York, en by med svært høye bo- og levekostnader.

«Sett bort fra tips, var timelønna etter utgifter kun fire dollar»

Flere bud har også uttalt seg kritisk til at timesatsen ble redusert fra det opprinnelige forslaget på 24 dollar i timen, under sterkt lobbypress fra plattformselskapene. Plattformselskapene har likevel uttalt seg kritisk til innføringen av minstelønn, og et av dem har uttrykt at de vurderer å gå til sak for å hindre innføringen. Ifølge plattformselskapene kan minstelønna føre til høyere priser for forbrukerne, og høyere tidspress, nedbemanninger, mindre tips og begrenset fleksibilitet for budene.

På tross av kritikken gir minstelønna forutsigbarhet for en gruppe arbeidere som aldri tidligere har visst hvor mye de vil tjene i løpet av en arbeidsdag. Minstelønnsbestemmelsen i New York City er også et tydelig bevis på at plattformøkonomien ikke er en nødvendig utvikling: Plattformselskapene og deres forretningsmodeller kan reguleres.

Da Foodora etablerte seg i Norge i 2015, ansatte de bud på deltidskontrakter. Dette åpnet døra for at budene kunne organisere seg og streike fram en tariffavtale i 2019. Avtalen bedret vilkårene, men har ikke vært tilstrekkelig for å regulere bransjen som helhet. Mange av Foodora-budene er i dag klassifisert som oppdragstakere og er dermed ikke omfattet av tariffavtalen. Wolt har ingen ansatte bud og bruker kun kontraktører. Disse har ingen garantilønn og bærer selv de fleste driftskostnadene.

Det er ikke veldig sannsynlig at vi vil se en innføring av minstelønn for plattformarbeidere i Norge, der man fortrinnsvis ønsker at partene skal ordne opp selv uten for mye innblanding fra staten. I enkelte bransjer har man i praksis likevel innført en minstelønn gjennom allmenngjøring av tariffavtaler for å hindre sosial dumping og konkurransevridning.

Den største utfordringen regulering av plattformarbeid står overfor, er at arbeiderne generelt klassifiseres som kontraktører og ikke arbeidstakere. I Norge vil endringene i arbeidsmiljølova fra 2024 gjøre det vanskeligere å klassifisere arbeidere som kontraktører. Dette kan få store konsekvenser for plattformene, men vil ikke nødvendigvis og umiddelbart medføre en forbedring av matbudenes vilkår.

Kanskje vil det være nødvendig med flere og sterkere tiltak, og kanskje kan New York være til inspirasjon for norske politikere og fagforeninger.