Vi befinner oss på en liten øy langt nord i landet. Den navnløse jeg-personen, en kvinne midt i livet, har reist fra Oslo til morsslektens hjemsted. Med seg har hun urnen til morens søster, Magni, som nylig er død. Magni var utviklingshemmet og levde sine siste år på pleiehjem. Jeg-personens plan er følgende: Hun skal begrave tanten der hun hører til, og hun skal pusse opp Magni og morens barndomshjem, som står tomt og råtner på rot i det fuktige kystklimaet. Vi forstår at jeg-personens liv i Oslo har vært nokså broket, og at flyttingen til øya innebærer en mulighet til å finne ny mening: «Jeg har et ødslig og vissent rom i meg som fylles av nektar og geskjeftige honningbier. Jeg vil følge Magni hjem, jeg vil overta huset.»