Det pleide å sies at det tar hundre år for et litterært verk å bli en klassiker. Det hadde man lest hos Horats, en klassiker som nok ikke leses i samme utstrekning lenger. Kanskje på grunn av den plutselig kjemperaske saksbehandlingstiden ved institusjonene som administrerte litterære klassikere: T.S. Eliot, Henrik Ibsen og Virginia Woolf ble på bare noen tiår de sentrale verkene i vår kanon, umulig å se bort fra, mer innflytelsesrike og avgjørende enn Homer og hans antikke venner. Og det har de fortsatt å være.