Etter å ha tilbrakt en hel uke på Det røde bibliotek i Rjukan i fjor innså Marianne Heier at hun aldri ville lese ­Sigrid Undset igjen.

Fra ni om morgenen til fire om ettermiddagen leste kunstneren høyt fra noen av bibliotekets 6500 sosialistiske tekster mens publikum kom og gikk. Underveis snublet hun over «Katti Anker Møller – En kvinnes sociale arbeide gjennem 30 år». I boka fra 1928 hadde Haldis Stenhamar samlet talene, avisinnleggene og foredragene til kvinnesaksforkjemperen.

– Det er noe av det mest rystende jeg har lest. Møller skildrer den grusomme skjebnen til enslige mødre og prostituerte, og hun skriver om de farløse barna som ikke engang hadde rett til noe navn, forteller Heier.

I Møllers tekster er klasseperspektivet framtredende, mener kunstneren.

– Et argument mot at far skulle pålegges ansvar for barn født utenfor ekteskap, var at det ville gå ut over de borgerlige, gifte kvinnenes situasjon. Men Møller går ikke med på at man skal ofre kvinner og barn fra en lavere samfunnsorden for å ­beskytte den borgerlige samfunns­institusjonen.

Så hva var det som gjorde at Marianne Heier fikk avsmak på Sigrid Undset av å lese dette?

I 1919 gikk Undset, som var en ihuga motstander av statlig inngripen i familielivet, til frontalangrep på det hun mente var Møllers marxistiske tankegods. I en tekst med tittelen «Begrepsforvirring» hevdet hun at Møller hadde «faat sin naturlige sunde sans døivet av det almindeligste quasividenskabelige abracadabra».

– Ikke bare kaster hun andre kvinner under bussen, hun er ganske slem, smålig og usolidarisk, mener Heier.

Undsets bøker er med andre ord ikke blant dem kunstneren vil nominere til venstresidas kanon. Det er derimot Giorgio Agambens «Homo Sacer» (1995).

– Det var en kamp å komme seg gjennom den, men da jeg gjorde det, var det som en rullegardin gikk opp – han beskriver undertrykkelsens innerste vesen.

– På hvilken måte?

– Agamben skriver om statens voldelige kjerne og det nakne livet, det som står igjen når mennesker presses ut av samfunnet og settes utenfor loven, sier Heier og viser til statsløse flyktninger og fanger i konsentrasjonsleirer som eksempler.

Tittelen «Homo Sacer» henter den italienske filosofen fra romerretten.

– Det var ikke en dødsdom, men en dom som sa at du kan drepes uten at det vil få noen konsekvens. Du finnes som kropp, men du har ingen betydning som menneske.

Hos Agamben defineres suveren makt av muligheten til å innføre unntakstilstand, og ifølge ham er permanente unntakstilstander nær ved å bli et dominerende paradigme verden over. Som i Guantánamo Bay, der mennesker holdes fanget på ubestemt tid uten dom.

– Egentlig burde det lages en «Homo Sacer for dummies», for det er så viktig at vi forstår maktas skyggesider, mener Heier.

Slik kunstneren ser det, er det gitt at venstresidas kanon må utfordre etablerte forestillinger om hva som er vår viktigste litteratur.

«Agamben skriver om statens voldelige kjerne.»

— Marianne Heier, kunstner

– Den må romme stemmene til de undertrykte, stemmene til «de andre», fordi det å ta ordet og la sin stemme bli hørt er en så viktig del av frigjøringsprosessen, sier Heier.

Som eksempler på slike tekster peker hun på Edouard Louis’ «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014). Men også Sojourner Truths tale «Ain’t I a woman» fra 1851, hvor hun, som ble født inn i slaveri, gjorde det klokkeklart at kampen for kvinners rettigheter måtte gjelde alle kvinner.

At Heier fikk sin kunstutdannelse i Italia og har bodd der over lange perioder, gjenspeiles også i hennes liste. På den finner vi Carla Lonzis manifest «Sputiamo su ­Hegel» fra 1970.

Tittelen kan oversettes til både «Vi spytter på Hegel» og «La oss spytte på Hegel» forteller hun. Skjønt, manifestet er i liten eller ingen grad oversatt. Verken Heier eller Klassekampen har lykkes i å finne noen oversettelse av essayet til Carla Lonzi, et sentralt medlem i den italienske feministgrupperingen Rivolta femminile.

– Det er feministisk separatisme i praksis: Vi kommuniserer bare med kvinner. Et hovedpoeng er at hele kulturen, også den revolusjonære, forutsetter kvinneundertrykkelsen. Manifestet er radikalt, men man må lese det på bakgrunn av hvor patriarkalsk det italienske samfunnet var, og hvor farlig det var å kjempe for retten til abort og skilsmisse. Man ble truet med alvorlige straffer, sier Heier.

– Hvilken betydning har ­essayet hatt for italiensk feminisme?

– Jeg tror det fortsatt er ryggraden i den italienske feminismen, selv om den er foreldet blant annet fordi den ikke egentlig tar høyde for noe annet enn et binært kjønnsuttrykk. Men den har skapt et rom for å snakke fritt om feministiske spørsmål utenfor de patriarkalske og katolske systemene.

– Teksten er ikke oversatt. Har den likevel hatt noe å si for en breiere internasjonal venstreside?

– Disse kvinnene sto i front for å rive ned katolisismens kvinnefiendtlighet. Vi lever i et land som ikke er tynget av katolisismen, men i veldig mange land er man det. Derfor mener jeg at denne teksten har hatt stor betydning også utenfor Italia.

Til sist vil Marianne Heier nominere Georges Batailles «La part maudite» (1967) og den greske tragedien «Medea» (431 fvt.). Sistnevnte er kjent for en mors grusomme drap på sine egne barn, men det er også et feministisk verk, mener Heier.

– For 2500 år siden skriver Evripides om en kvinne som handler i desperasjon over å ikke ha agens i sitt eget liv. Og i avslutningen skriver han at rettferdigheten skal komme, kvinner vil bli hørt. Som feminist er det vanskelig å se bort fra.