Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Noen spør meg hvorfor i all verden en norsk teologiprofessor har brukt flere tiår på å følge sporene til japanske vandrepoeter. Svaret er at visdom ikke har grenser, skriver Notto Thelle.

Vandringens poesi

ISSA (1763–1827): «Ingen ting, hverken regn og vind eller frosne netter under åpen himmel kan få min fot til å stanse». Illustrasjon: Mori Bakurō

De japanske vandrepoetene tilhørte en annen tid – fra 1600- til 1900-tallet. De levde på et annet kontinent og fulgte helt andre religiøse og kulturelle idealer enn oss. Det høres fjernt og fremmed ut for de fleste. For smalt til å berøre, tenker noen. Kan noe så minimalistisk som haiku sette fantasi og følelser i sving – tre strofer med 5-7-5 stavelser?