Bals og «krigen om narrativet» i Ukraina
Jonas Bals’ innvending mot mitt kapittel i boka «Krigen i Ukraina» består i at jeg i en enkelt setning sier at ukrainske opprørere fikk «støtte og oppmuntring» av russiske kampenheter og forsyninger. Han mener, skriver han i Klassekampen 19. mai, at disse ordene kamuflerer Russlands rolle. Da overser han at jeg like etterpå sier at den russiske intervensjonen i Donbas alt tidlig i 2014 var «en blanding av militære og ikke-militære kampmidler…satt sammen for å være uoversiktlig…for å gi overtak gjennom overraskelser, skjulte motiver, fordekte aksjoner og barrierer mot effektive mottiltak. Det ble sendt spesialstyrker uten kjennetegn inn i Donbas, og de blandet seg med paramilitære skvadroner og lokale opprørere» (side 56 i boka). Jeg fortsetter med at det var russiske cyber-angrep og forsøk på økonomisk destabilisering rettet mot hovedstaden Kyiv og andre storbyer. «Hybrid krigføring» ble alt dette kalt.
«Bals vet bedre. Han trenger ikke en gang å lese»
Selvsagt drev Russland statskrig mot Ukrainas territoriale suverenitet fra vinteren og våren 2014. Like selvsagt «oppmuntret» Russland til øst-ukrainsk motstand mot den nye regjeringen. De russiske spesialsoldatene og alt det andre ble mottatt med åpne armer av opprørsgrupper og militser i Donbas-regionen.
Så sier Bals at han ikke har lest Lawrence Freedman som jeg henviser til. Han kaller likevel Freedmans arbeider «utdatert og feilaktige», skrevet av en «ikke-autoritet». Freedman har skrevet noen av de mest veldokumenterte og inngående analysene av krigen i Donbas fra 2014 til 2020. Studiene er fagfellevurdert av andre av verdens fremste eksperter. Bals vet bedre. Han trenger ikke en gang å lese.