Dører som åpnes og lukkes. Vann som renner. Lys som slås av og på. «Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles», Chantal Akerman-filmen fra 1975 med tittelen som er umulig å huske, er så slående taus at hverdagens lyder trer frem med uvanlig styrke. Publikum må kunne anta at kvinnen som filmen er oppkalt etter, bor på adressen som følger navnet hennes. Portrettet byr nemlig på minimalt med personopplysninger: I den grad man kan sies å bli kjent med hovedpersonen i løpet av de tre slående like hverdagene filmen følger henne gjennom, er det takket være blikk og gester heller enn ord.