Like årvisst som 17. mai kommer ordet «bunad» på journalistenes sjekkliste, og noe skal skrives eller sendes. Helst noe som vekker oppstuss.

NRK valgte nylig å kjøre en debatt der spørsmålet var om salg av blomstrete skjorter til alle bunader var ok. Kulørte trøyer (skjorter, bluser) var en del av draktskikken i noen områder mot slutten av 1800-tallet. Vi ser det i bruk blant annet i Hallingdal, Telemark og i Gudbrandsdal fra slutten av 1800-tallet og innpå 1900-tallet. Det var i bruk så lenge kvinner brukte drakta dagstøtt.

I folkedrakter som har vært i bruk over tid er det alltid en balanse i form og funksjon. Det var en slags grammatikk om hva som lå fast og hva som kunne være individuelle variasjoner.

Bunader i bruk i dag er noen ganger fortsettelser av de gamle folkedraktene, der denne balansen er ivaretatt. Det er høytidsklærne i folkedraktene som er blitt til bunader, og da er det hvite skjorter, gjerne i lin med fint broderi, som hører med. De siste 40–50 årene er det og flere gamle folkedrakter som er rekonstruert fra gamle draktplagg og brukes som bunader.

Rundt 1900 sto Hulda Garborg på i sin motkulturelle kamp for norskhet og unionsoppløsning.
Hun var imot alt det importerte utenlandske fjaset som var på folkedraktene (silke, fløyelsbånd og annen pynt) og ivret for at ‘kledebunaden’ skulle være enkel, med ullbroderi på ullstoff som alle kunne lage selv. Hun fikk blant annet kunstneren Aksel Waldemar Johannessen til å designe noen av de tidligste variantene.

Etter annen verdenskrig var det materialmangel. Sterkt ønske om å få seg bunad for å markere norskhet ga mange rare utslag, og det ble viktig å passe på at ikke bunadene sklei ut fullstendig. Det ble litt fastere rammer, med definisjoner på hva som hørte til drakta og krav til kvalitet i materialene.

Mange av bunadene som ble skapt i løpet av 1900-tallet og har alt gått i arv i et par tre generasjoner, er dem vi kjenner med samme type broderi på stakk, liv, forkle, lue og løslomme, og med hvit skjorte. Disse bunadene har sjelden noen sammenheng med det som opprinnelig var folkedrakter brukt i området. Ordet bunad betyr utstyr, og begrepet bunad er ikke en beskyttet betegnelse. Bunad er noe som er annerledes enn de klærne vi går i til daglig.

Bunader ble som oftest laget av folk sjøl, slik vi laget andre klær. Å brodere for hånd tar tid, og i dag kjøper mange det som før i tiden ble laget av bestemor, mor og tante og andre familiemedlemmer til konfirmanten. Fokus på god kvalitet i stoffer og salg i husflidsforretninger førte til at bunadene ble kostbare når de skulle kjøpes helt ferdig. I Norge er vi i dag oppdratt til at bunader koster mye mer enn andre klær.

«NRK liker ingenting bedre enn å få samla noen kjerringer til ‘debatt’ før 17. mai»

Dermed har kommersielle aktører kommet inn for fullt, og det satses på billig masseproduksjon. Hvordan og hvor produksjonen foregår er det vanskelig å få innsikt i – men poenget er at prisen ligger tett opptil det bunadene vanligvis koster. De må tjene inn mye og vil at kundene skal komme tilbake år etter år for å fiffe opp bunaden med nytt bunadtilbehør som hårbøyler og slips brodert til å matche bunaden, og det siste er mønstrete bluser til alle bunadtyper. Fast fashion i bunadene!

Den beste måten å få oppmerksomhet er selvfølgelig Frp-metoden: Å få andre til å bli opprørt over noe du sier eller gjør. NRK liker ingenting bedre enn å få samla noen kjerringer til ‘debatt’ før 17. mai. Bunadautoriteten er mot forandring! Gøy! Det å stemple noen som bunadpoliti er i seg selv en finurlig hersketeknikk. Da er du ei sneversynt maktperson som er imot nyskaping og kreativitet og uansett ikke skal tas alvorlig. Kunnskap er ikke kult!

På slutten av 90-tallet ble jeg som draktansvarlig på Norsk Folkemuseum kontaktet av Tore Johannesen i NRK. De hadde fått inn en video som viste at en systue i Bangladesh broderte skjorter til beltestakker for Heimen Husflid og Oslobunaden for Steen og Strøm. ‘Nå, hva syns du?’ spurte han. Jeg svarte at det var ikke noen stor overraskelse at de kunne brodere i andre land, men jeg lurte på forholdet mellom hva de kvinnene fikk betalt for arbeidet og hva kunden betalte for produktet i Norge. ‘Vi kan ikke bruke deg til den debatten,’ sa han, ‘du skjønner for mye. Vi ønsket oss noen som var mer følelsesladd og nasjonalistisk’.

Torsdag 27. april fikk storprodusenten Embla bunader nesten ti minutter til ren reklame på Dagsnytt 18, med utgangspunkt i et Dagsrevyoppslag om at de hadde fått kritikk av en annen storprodusent, Norske Bunader. Går man inn på Emblas nettside og søker skjorter reklameres det med at det brukes stoffer fra Liberty of London. Dette er vanlige damebluser med vide puffermer og smal fasong, litt à la ‘Huset på prærien’ i stilen, noe som er langt fra norsk folkedrakttradisjon. De koster fra 3500 til 5000 kr, og ved å markedsføre det til bunad kan de ta en slik ‘bunadpris’ for det.

Ved å stappe blomstrete bluser på alle slags bunader ser de helt bort fra den estetiske grammatikken og balansen som eksisterte da de kulørte trøyene var i bruk i folkedrakter for 100 til 150 år siden. Produksjon av tekstil og klær ble flyttet til utlandet på 1980-tallet. Sømfagene ble kuttet ut i skolen i stor grad. Kanskje det i ettertid ikke var en så god idé likevel? Vi trenger fortsatt å kunne sy, reparere og gjøre om klærne våre for å minske forbruket av klær og tekstiler. Klær som brukes over lang tid er jo spesielt viktig når det gjelder bærekraft og miljø.

Embla holder til i store kjøpesentre, med åpningstid 10–21 hver dag. Selvfølgelig må de selge mye! Dette blir bunadbransjens H&M, med den forskjellen at de kan ta mye mer for produktet siden det er knyttet til bunad.

I debatten om kulørte skjorter sa Emblas representant at dette var god kvalitet og de solgte bare det folk ville ha. De var sydd på mål med god søm, og stoffene var historiske! Overfor denne typen markeds­føring er det ingen vits i å stille opp til debatt. Embla avsluttet med å forsvare bruk av silke i blusene ved å si: «I Rogaland har vi hatt tradisjon for silke siden lenge før tyskerne invaderte oss og me stjal fallskjermsilken!» Det er markedsføring det! Med historisk perspektiv. Helt tilbake til annen verdenskrig. I rest my case.

NRK opptrer som mikrofonstativ for spekulasjon i folks tillit til at det som forbindes med «bunad» er verdt å betale mer for. Selv ville jeg ønske mer oppmerksomhet om folkedraktenes passform, estetikk og muligheter for variasjon, og om mulighetene til å sy sjøl.