Willy Loman har jobbet hele sitt liv som selger og har en stolthet knyttet til arbeidet sitt, før han som aldrende sparkes på flekken og krisen han allerede befinner seg i, med ett blir verre. Loman føler seg kanskje som middelklasse, men når alt kommer til alt, er han arbeiderklasse uten innflytelse over arbeidsdagen sin og ikke engang med nok penger til månedens utgifter. Selv om han går med dress hver dag, har et såkalt vinnende vesen og snakketøyet i ordet. Arthur Millers tekst fra 1949 kjennes relevant i dagens ultra-kapitalistiske samfunn, der det ofte hevdes at klasse ikke er en nyttig kategori lengre, samtidig som ulikhetene øker.