Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den beste pasienten er frisk og rik

Seher Aydar (Rødts Stortingsrepresentant i helse- og omsorgskomiteen)

Mens det offentlige må kutte i tilbudet til syke fordi de mangler helsepersonell, konkurrerer de kommersielle om å undersøke folk som ikke trenger det. Reklame for helsetjenester strømmer på fra alle kanter. Hos Dr. Dropin kan jeg få fotografert og analysert alle føflekkene på kroppen min. Aleris lover meg en time på dagen om jeg føler meg litt pjusk. Hjemmelegene ber meg bli i senga og la legen komme til meg. Hos Volvat kan jeg få kosmetisk behandling for å fremheve min naturlige skjønnhet. Hos SjekkHelsen kan en radiolog undersøke alle mine organer med ultralyd.

Alle disse tilbudene er tilgjengelig for meg, selv om jeg er helt frisk. Bare jeg kan betale for meg. Samtidig legger det offentlige helsevesenet ned avdelinger som gir nødvendig helsehjelp fordi de mangler folk, og over 230.000 mennesker står uten fastlege.

Unødvendige undersøkelser er uheldig på flere måter. Falske positiver og funn uten betydning fører til overbehandling. Mange undersøkelser og behandlinger har et potensial for å skade. En kommersiell bedrift har ett grunnleggende mål: å tjene penger. Da må de sørge for at kundene er fornøyd. Det fører til mer unødvendig behandling og henvisninger. I fjor sommer slo helsetilsynet fast at det er alt for å lett å få antibiotika på resept hos kommersielle nettleger.

«En kommers-iell bedrift har ett grunnlegg-ende mål: å tjene penger»

En sentral del av rollen til allmennlegene er å være portvokter. Allmennlegene sikrer at ressursene blir brukt riktig ved at det som kan løses på laveste nivå, blir løst der. De kommersielle tilbyr at alle som kan betale selv, kan komme rett til spesialist uten henvisning. Det er kanskje praktisk for dem som kan betale for det, men for samfunnet er det dårlig ressursbruk når mangelen på spesialister i det offentlige skaper problemer med å drive forsvarlig.

De kommersielle driver fram økt etterspørsel etter unødvendig helsehjelp. Det er jobben deres: De har ikke noe samfunnsoppdrag, de skal tjene penger til eierne sine. Den største og mest lønnsomme kundegruppa i helsetjenesten er friske folk.

Vi kan ikke ha det sånn at en knapp ressurs flyttes fra folk med et faktisk helsebehov til friske folk med penger. Derfor har Rødt fremma et forslag i Stortinget om å regulere etableringer av private klinikker sånn at man kan sette foten ned dersom de offentlige tjenestene trues. Sykehusutvalgets rapport kom med samme anbefaling.

Nå sier også Arbeiderpartiet at de vil innføre lover som begrenser opprettelsen av private helseklinikker. Nå forventer vi handling.

DebattNasjonalbiblioteket

Nasjonalklenodium på husmannskontrakt

Gro Steinsland (Professor emeritus UiO)

NASJONENS HUKOMMELSE: Forvaltes av Nasjonalbiblioteket i Oslo, skriver Gro Steinsland. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Stor takk til Bjørn Engh for hans betimelige tilskudd til debatten om Nasjonalbibliotekets skjebne 28. april. Engh minner oss alle om den elleville utsalgsprosessen iscenesatt av regjeringen Solberg da over 90 statlige bygg ble solgt ut av statens eie og gikk over til private investorer.

Det er sorgen over det meningsløse tapet av eierskap til vårt Nasjonalbibliotek som ligger til grunn for mitt hjertesukk 24. april. Hvorfor ta saken frem i lyset igjen, tre år etter salget?

Fordi det nå blir åpenbart for alle at vi har latt en politisk ledelse som ikke har tatt kulturelt og historisk ansvar, skalte og valte med en av fellesskapets signaleiendommer. Institusjonen som forvalter vår felles hukommelse og historie er satt på husmannskontrakt. Markedet bestemmer prisnivået på leie og avgifter som stiger til nivå som knuger husmannen i kne. Følgen er at viktige deler av driften må legges ned. Offentlige tjenester, bruksmuligheter som var åpne for alle, må innskrenkes.

Vantro, fortvilelse, sorg og raseri er rette ord å sette på den uro som tallrike lesere har gitt uttrykk for. Ved salget av dette nasjonalklenodium er det på våre alles vegne gjort en særdeles dårlig transaksjon, ja, en skammelig blunder.

I salgsavtalen heter det at staten har en opsjon som sier at bygget kan kjøpes tilbake på visse vilkår. Det er alltid lurt å henvende seg til jussens profesjonelle. Det viser seg at det virkelig fins mulige veier til å føre Nasjonalbiblioteket tilbake til fellesskapets eie. Jeg formulerer etter beste evne i juridiske språkbruk de to mulige veier:

Bygget fredes og dernest gjøres opsjonen gjeldende.
Opsjonen gjøres gjeldende uten forutgående fredning.

Fremgangsmåte nummer to er å foretrekke som den enkleste, fordi man kan unngå forutgående fredning. Tanken er at innløsningssummen etter ekspropriasjonsretten må bli lav fordi omregulering til kommersielle formål vil være avskåret.

Vi trenger bevisste stortingspolitikere til å ta opp saken, i første omgang som henvendelse til kulturministeren. I 2030 skal nasjonen feire 1000-årsjubileum. Merkeåret er tenkt som et jubileum for alle som bor i landet. Det passer dårlig å feire landets jubileum som husmenn. I 2030 bør det norske folk igjen være herre i eget hus i det historiske Nasjonalbiblioteket på Solli plass.

DebattEu

Fortsett å lete, Harper

Paal Frisvold (Internasjonal kontakt og medlem av sentralstyret i MDG)

Jurist og utreder Morten Harper i Nei til EU har funnet gode eksempler på dårlig politikk og dysfunksjonelle tiltak i EU-samarbeidet i Klassekampen den 15. april. Listen er nok mye lengre om han leter mer. Det kan jeg love. Det er en god illustrasjon av de negative konsekvensene av tunge industri- og kapitalkrefter samfunnet vårt er konfrontert med, enten det gjelder tiltak for å redusere bilbaserte transportmønstre eller utslippene fra bilsektoren. Det er jo nettopp for å stange disse kreftene vi trenger en regional aktør som kan sette krav til bilindustrien. Og ja, markedsøkonomien er basert på vekst som tærer på natur og klodens ressurser. Det er vi skjønt enige om.

Men Harper misforstår totalt om han tror MDGs ønske om å delta på EUs politiske arena betyr at vi er enige i alt EU står for. Tvert imot.

Hensikten er å kunne bidra til å utvikle sterkere EU-regulering av markedskreftene, fordi vi som nasjon ikke er i stand til å gjøre det alene. Lokalt, regionalt og nasjonalt forvaltningsnivå er bærebjelken i demokratiet vårt. Men uten systemendringer på europeisk nivå spiller de liten rolle når vi skal takle klima- og naturkrisen.

Interessant nok viser Harper til et åpent brev til Europakommisjonen der miljøorganisasjonene Friends of the Earth Europe, Greenpeace og Climate Action Network Europe kritiserer EUs hydrogensatsing. Eksempelet viser hvordan de fire store toneangivende miljøorganisasjonene tar EU-samarbeidet på alvor, fordi det ser hvilken betydning det har for å løse de store utfordringene. At de er kritiske er en selvfølge, slik vi i MDG er i forhold til mange utilstrekkelige EU-virkemidler. Men ingen av organisasjonene har noen gang uttalt at EU-samarbeidet ikke burde eksistere. I stedet benytter de seg av muligheten til å kjempe for sine synspunkter på hva de anser som en av verdens viktigste miljøpolitiske arenaer; EU.

Men fortsett å lete, Harper. Så skal vi bringe det videre. Det trengs om vi skal makte å endre samfunnets spilleregler for å beskytte natur, klima og mennesker.