Kirsti Blom

Noe foregår i sjelen for tiden

Dikt

Forlaget Oktober 2023, 80 sider

Kirsti Bloms nye diktsamling skildrar eit heilt liv, frå barndom til alders støv. Allereie ved første gjennomlesing er det den første delen, om barndommen, som står fram som sterkast. Utan at det blir sagt rett ut, er det tydeleg at det er noko … ja, urovekkande? med foreldra. Om faren heiter det at han er «kjærlig og samtidig unnvikende». Medan mora er «foreldreløs, barnlig. Voldelig, øm, vakker,/ vittig. Alltid sulten på svir og raseri.» Men i staden for å handla om vanskjøtsel – som altså blir antyda – kjem dikta ganske fort til å hinta om foreldra sin nær føreståande død. Til dømes blir faren tillagt ord om «det beskjedne/ som utgjør resten av livet mitt». Så døyr mora – av hjarteinfarkt etter kva eg kan forstå – midt under middagen. Og om den stillfarande faren heiter det ganske enkelt at han er gravlagd saman med henne.

Dette kastar nytt lys bakover i samlinga, mot dikt ein allereie har lest. I eit av dei balanserer jenta som fører ordet oppe på eit gjerde, medan ho ser ned på foreldra. Og ho konstaterer: «langt der nede/ sitter mor og far på trappa/ hver og en for seg/ med kaffekoppene sine/ nesten gjennomskinnelige i ettermiddagslyset». I barndomsminnet er foreldra gjennomlyste av si eiga forsvinning, av sin eigen død. Fordi, tenker eg, dette er ei bok som handlar om korleis døden er reflektert inn i livet deira. Dattera kan ikkje tenka på stunder med dei utan å tenka at dei seinare døyde. Slik blir døden skriven inn i heile barndommen, heile livet saman med foreldra.

Å aldri kunna tenka på barndommen utan å tenka på foreldra som døyde – slik er det nok mange som har det. Men eg må med skam å melda innrømma at det først er med denne boka eg for alvor blir merksam på det. Og det er gripande.

Bokas andre del handlar det om å skapa seg sjølv etter at foreldra er borte. Dette er noko som for den som fører ordet sin del blir ein identitet prega av dødsmedvit. Som ho sjølv uttrykker det, er ho ein som «stirrer mot dødsleiet jeg skal ligge på/ livet igjennom». Samstundes som det finst ei regressiv rørsle her, idet det er snakk om «å komme til meg selv/ ved på nytt å være et barn». Slik blir det tydeleg markert at traumet har festa seg, at livet har fått dette punktet ho ikkje kan komma seg vidare frå.

Eller kanskje likevel? I del tre handlar det om å bli forfattar. Slik kan bokas tre første delar lesast som ei skildring av korleis det traumatiske tapet av foreldra fører fram til kreativiteten, til kunsten. Her hender det òg noko med uttrykket. Etter meir realistiske barndomsskildringar blir biletspråket etter kvart meir surrealistisk. Som for å signalisera at det går føre seg ei bearbeiding, at det er det tidlege tapet av foreldra som fører inn i fantasien og lyrikken si verd.

«Lidinga blir utgangspunkt for kunsten.»

Lidinga blir utgangspunkt for kunsten. Slik blir det råd å finna meining i ein elles særs smertsam lagnad. Utan å dra dette for langt kan ein konstatera at dette ikkje er ei uvanleg sjølvforståing. Olav H. Hauge kallar sogar dei psykiske problema sine «ei gåve» fordi dei forløyser han som kunstnar.

Om Blom sine dikt må eg seia at dei blir langt meir konvensjonelle når dei skal uttrykka denne utfaldinga av den vaksne identiteten som kunstnar og menneske. Det er heil ok, bevares, men ikkje like sårbart og nært som dei opnande dikta om barndomen.

Mot slutten vender foreldra tilbake, i den som fører ordet sine førestellingar: «Fra det lysløse vender mor tilbake/ seg selv lik/ men mildere/ vi sitter side om side på trappa i solskinnet». Her kan eg ikkje fri meg frå å tenka på Jungs klassiske formulering om at mennesket i første helvta av livet gjer opp med foreldra sine, og i andre helvta gjer opp med seg sjølv. I og med tapet av foreldra har ikkje den som fører ordet i boka fått lov til å komma seg vidare til neste steg, men står først ved slutten av livet i ein posisjon der noko så nær ein balanse kan etablerast. Det er dette psykologiske portrettet som ber oppe boka, og trass eit noko dvaskare midtparti gjer henne meir enn vel verd å lesa.

Boka rundar seg av med å bryta den umoglege muren, mot den eigne døden. For den har nå byrja å gjera seg gjeldande i livet hennar. Med ei visse om at ho er ein av dei «fattige blant oss» som blir «kremert aldeles nakne/ som et gjenskinn av dem vi var/ uten slektninger/ jordflekken aller nådigst satt av/ og den tørre asken/ lagt i en tom fiolinkasse».