Phoebe Bridgers, Julien Baker og Lucy Dacus’ «The Record» er et kollektivt verk, men med følelseslivet til en sanger-låtskriver-plate. I «Satanist» med sånne indiegitarer som Pixies inspirerte, i Bakers bølgende «Anti-Curse» med trampende trommer til store klimaks og på «$20» med et rockedriv som ender i overlappende stemmer og Bridgers’ sjelevrengende skrik. Og hele veien med tekster som fester seg, velskrevne til tusen.

Eirik Blegeberg

EBTGs første plate på 24 år likner en moderne klassiker. Umiddelbart gjenkjennelig, som en venn du alltid har holdt kjær, samtidig som du utfordres til å høre hva som egentlig blir sunget og spilt, igjen og igjen. En mektig påminnelse om at vi er alle aldre vi til nå har levd. Og inntil det hele er over, er det aldri for sent for en siste dans.

Aslaug Olette Klausen

Lydbildet er like deler klassisk Public Enemy, eksperimentell elektronisk musikk og hyper-pop, uten at det noensinne låter helt som noe annet. Unntatt på klimakset «HOE (Heaven on Earth)», som med sitt storslagne og desorienterende bruk av et gospel-sample låter eksakt som Kanye West, om West bare hadde skrudd musikken sin opp til 11 i stedet for … ja, dere veit.

Martin Bjørnersen

Tradisjonsuttrykkene veves sammen av Lilja og produsent Kåre Vestrheim. I samspillet låter enkeltdelene – uavhengig av å ha sitt opphav i gnawa, raga, joik eller samba – først og fremst som helstøpt håndverk. Bevegelsene både i og mellom låtene er organiske, sirkulære og stofflige, som på en fargesterk billedved, med hele verden som ledemotiv.

Aslaug Olette Klausen

Indierocken i USA og Canada er i en ny gullalder, frontet av kvinner og band som Karly Hartzmans Wednesday. Sangene her har tatt sin nødvendige tid og resultatet er deretter. Aller finest er «Quarry», som stjeler fra The Kinks’ eviggrønne «Waterloo Sunset», nå forflytta fra London til North Carolina, med virkeligheten grimmere, med folk som på besynderlig vis holder ut selv om samfunnet rundt dem rakner.

Eirik Blegeberg