En stor Pentagon-lekkasje har vist at Egypts president Abel Fattah al-Sisi beordret produksjonen av 40.000 raketter – som skulle sendes til Russland og høyst sannsynlig brukes i den pågående invasjonen av Ukraina. Egypterne selv har benektet og bortforklart så godt de kan. Men dersom opplysningene stemmer, vil det være en oppsiktsvekkende utenrikspolitisk hendelse i Midtøstens moderne historie.

General al-Sisi tok makten gjennom et militærkupp i 2013, etter flere turbulente år i Egypt. Først hadde regimet til Hosni Mubarak blitt styrtet under den arabiske våren. Deretter tok det islamistiske Frihets- og rettferdighetspartiet makten gjennom landets eneste demokratiske valg. President Mohammed Morsi fikk en tøff oppgave. Egypt hadde økonomiske problemer og Morsi ble svært upopulær da han i 2012 forsøkte å endre grunnloven. Kuppet som ble igangsatt i juni 2013 ble derfor ønsket velkommen av flere, både nasjonalt og internasjonalt.

Den anonyme generalen Abdel Fattah al-Sisi, som også er tidligere forsvarsminister, ledet militærrådet som gjennomførte kuppet. Han konsoliderte makten raskt og satte like raskt i gang politiske utrenskninger. I mars 2014 ble 529 medlemmer av det Muslimske brorskapet henrettet. Dette var bare starten, og i årene framover ble Egypt transformert til et av verdens mest autoritære regimer.

Til tross for sin autoritære ledelse, har Al-Sisi, i likhet med tidligere egyptiske presidenter, nytt stor støtte internasjonalt i sine ti år ved makten –, mye på grunn av den unike rollen Egypt har opparbeidet seg i Midtøsten.

Fredsavtalen med Israel fra 1977 plasserte landet utenfor den betente Palestina-konflikten. Nøytraliteten har sikret betydelig militærstøtte fra USA. Kontroll over Suezkanalen og tilgangen til store oljereserver gjør landet viktig for den regionale økonomien. Egypt har også et godt forhold til Kina, Europa og Russland, og opptrer ofte som diplomatisk bindeledd.

«Egypt har lenge vært landet alle vil være alliert med»

Kort sagt: Lokalisert sentralt i Midtøsten, har Egypt lenge vært landet alle vil være alliert med. Det egyptiske regimet har brukt denne situasjonen for alt den er verdt. Til tross for menneskerettighetsbrudd, mediesensur, religiøs undertrykking (spesielt av koptiske kristne) og en sterk personlighetskult, er det sjeldent at al-Sisi får kritikk internasjonalt. Til det er alliansene for viktige og al-Sisi for verdifull.

Et slikt symbiotisk forhold til omverdenen har Egypt hatt siden 1970-tallet. I en betent og usikker region har Egypt sikret verdifull stabilitet og status quo for sine allierte. Landet har derfor vært vertskap for klimatoppmøter og mottatt enorme økonomiske krisepakker fra både deres rike naboer i Persiabukten og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Dette ser nå ut til å være i endring. I 2022 begynte det amerikanske utenriksdepartementet å holde militærbistand tilbake. Årsaken var uro over menneskerettighetsbrudd utført av al-Sisis regime. I det siste lånet Egypt sikret seg fra IMF, måtte al-Sisi gå med på lovnader om å redusere den statlige og militære tilstedeværelsen i den nasjonale økonomien. De samme kravene stilte også Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. At al-Sisi ga etter for disse kravene, er oppsiktsvekkende. Militæret har siden revolusjonen i 1952 vært en essensiell del av det egyptiske samfunnet, med forgreininger langt inn i økonomien.

Det er i denne konteksten de nyeste avsløringene hører hjemme. Faktum er at Egypts nøytrale status er under et stadig press. Økende nasjonalgjeld, inflasjon, mat- og vannmangel ser ut til å ha presset al-Sisi inn i et hjørne. Generalen går tilsynelatende med på å minke militærets innflytelse for å sikre økonomisk støtte og bryter nøytraliteten Egypt arbeidet så hardt for å oppnå. Ved å gjøre dette har al-Sisi nok en gang vist hvem han er: en despot villig til å gjøre hva som helst – og som gjennom våpensalget har bidratt til å øke de grusomme lidelsene det ukrainske folket gjennomgår.

Nå som Egypt ikke lenger er den nøytrale partneren de alltid har hevdet å være, er tiden kommet for å rette kritikk mot landets leder. I snart ti år har al-Sisi drept, fengslet, torturert og undertrykt Egypts befolkning. Han har ikke klart å rydde opp i landets problemer, enten det er økonomi, korrupsjon eller sosial uro.

Egypts rolle som «alles» bestevenn burde ikke være grunn nok til å skjerme president al-Sisi fra kritikken han fortjener. Verken det internasjonale samfunnet eller norske myndigheter kan lenger gjemme seg bak denne argumentasjonen.