En bølle blant oss

Substansløse anklager om andres antisemittisme er bøllete, og substansløse anklager er det mange av i Torkel Brekkes bok «Ingen er uskyldig. Antisemittisme på venstresiden».
Jeg nevnte to eksempler i et innlegg 25. mars. Finn Gustavsen beskyldes for å ha «klart antisemittiske» synspunkter, men Brekke finner simpelthen på det han anklager avdøde Gustavsen for å mene. En kronikk av Jostein Gaarder var, ifølge Brekke, «klassisk antisemittisk», men heller ikke Gaarder skriver det som Brekke belegger sin anklage med. Brekke avklarer ikke engang hva han legger i «antisemittisme». Man kan vanskelig tenke seg en feigere måte å diskutere på.
Men det stopper ikke der.
For over 20 år siden ble det avholdt en konferanse om rasisme i den sørafrikanske byen Durban. Journalist Maren Sæbø rapporterte fra konferansen, blant annet med en kommentarartikkel i Klassekampen 7. september 2001. USA og Israel trakk seg fra konferansen, skriver hun, men «det er ikke debatten om sionisme som har splittet FN-konferansen, det er de grunnleggende uenighetene mellom det fattige, ‘svarte’ sør og det rike, ‘hvite’ nord».
Ifølge Torkel Brekke «oppsummerte hun [dermed] på en god måte en norsk variant av nettopp den nye antirasistiske ideologien som Durban ble et symbol på. Verden er en kamp mellom svarte og hvite, og jøder representerer essensen av hvit imperialisme» (s. 103).
Ingenting av det Maren Sæbø skriver, kan med noen som helst rimelighet tolkes som en påstand om at «jøder representerer essensen av hvit imperialisme».
Jeg har også kikket nærmere på hva Brekke sier om den palestinsk-amerikanske juristen Noura Erakat. «Jødene bør flytte fra Palestina, ifølge Erakat,» skriver Brekke. Han belegger det med at hun i en podkast «blant annet [sa]: ‘It’s an incommensurability between their existence and ours.’ Med andre ord: Det er en umulig motsetning mellom jøders og palestineres eksistens i Palestina» (s. 90).
Heller ikke dette checks out. I den aktuelle podkasten, fra +972 Magazine 30. august 2019, er det bosetterne på Vestbredden, ikke Erakat selv, som (ifølge Erakat) mener at det er «en umulig motsetning mellom jøders og palestineres eksistens i Palestina».
Slik plukker han herfra og derfra og legger inn det han mangler, for å nå de konklusjonene han ønsker.
Torkel Brekke klarer for så vidt å sannsynliggjøre at «i januar og februar 1970, altså lenge før den iranske revolusjonen var et faktum, holdt [ayatolla] Khomeini 13 taler i Najaf i Iran om forholdet mellom islam og politikk» (s. 130), men ikke at de tretten talene har noe med norsk venstreside av i dag å gjøre.
«Ingenting belegges»
I kronikker og intervjuer henviser Torkel Brekke ofte til sin bok, som skal «utdype» noen av hans påstander, men en utdypning finner aldri sted. «I et senere kapittel,» skriver han, «skal vi se hvordan sentrale personer på norsk venstreside har fremmet denne konspirasjonsteorien» (s. 41 f.), der «denne konspirasjonsteorien» skal være det Brekke kaller «holocaust-trivialisering», som på sin side snarere er Brekkes egen konspirasjonsteori om hva kritikere av Israel egentlig mener.
De bebudede «sentrale personer på norsk venstreside» viser seg to hundre sider senere å være fem eller seks personer som i dag neppe kan sies å være «sentrale». En av dem skrev for 50 år siden en bok om palestinernes frigjøringskamp. To av dem ble som medlemmer av Rød Valgallianse (RV) for 20 år siden bedt om å melde seg ut av partiet; en av dem ble også ekskludert. Partiet ble nedlagt for 15 år siden.
Brekkes verden er full av koder: «Antisionismen er den viktigste koden for å uttrykke antisemittisme i den vestlige verden i dag, også i Norge» (s. 22). Ville påstander svever rundt ham: «Hele landskapet av partier og organisasjoner ytterst på den norske venstresiden […] tviholder på de samme konspirasjonsteoriene som jeg har beskrevet tidligere i boka» (s. 168). Ingenting belegges. Selv eksklusjonssaken nevnt ovenfor er et sikkert tegn på antisemittisme: «RV måtte altså [ekskludere N.N.] hvis de skulle holde fast på standpunktet om at de bare er imot sionister og ikke jøder» (s. 169).
Ut av ingenting kommer de merkeligste påstander: «For alle kristne gjennom alle tider har jødene en spesiell rolle i frelseslæren» (s. 82). Nei, Torkel Brekke, det er Jesus som har en spesiell rolle i frelseslæren til de kristne.
For å belyse «røttene til antisemittismen på ytre venstre flanke» tar Brekke for seg «en artikkelserie i tre deler med tittelen ‘Sionisme og rasisme’ som ble trykket i Klassekampen 6., 7. og 8. oktober 1977» (s. 144).
Serien besto riktignok av fire artikler, som riktignok ble publisert 5., 6., 8. og 11. oktober, men ingenting i dem kan, på noen som helst måte, forsvare Torkel Brekkes konklusjon: «Klassekampens påstander i artikkelserien fra 1977 var grove antisemittiske løgner» (s. 149).
Derimot kan avisens artikler om sionisme i oktober 1977 (ikke bare de fire ovennevnte) belyse et annet poeng. Jeg har til nå trodd at bøllete anklager om antisemittisme var et nytt fenomen som har kommet sigende etter hvert som stadig flere ser hva slags regime Israel er og alltid har vært. Men slike anklager var åpenbart helt vanlige også i 1977.
Klassekampens beskrivelse av israelsk apartheid i 1977 er for øvrig i tråd med hva et samlet menneskerettighetsmiljø mener i 2023, herunder alle palestinske organisasjoner, israelske B’Tselem, Human Rights Watch, Universitetet i Harvard, flere FN-komiteer, Amnesty International; ja, til og med Israels tidligere regjeringsadvokat Michael Benyair sier nå det innlysende: «Du kan ganske enkelt ikke være et liberalt demokrati hvis du utøver apartheid mot et annet folk» (thejournal.ie, 10. februar 2022).
Israel handler om mer enn rasisme, så som etnisk rensing, tortur av barn, tyveri av land og plyndring av naturressurser – tilsvarende 200 millioner kroner bare fra Vestbredden, bare i mineraler, bare i 2015.* Men den store løgnen er at Israel ikke er en apartheidstat. Når den sprekker, vil vi se det andre.
Gjennomlesningen av Klassekampens utgaver fra oktober 1977 har vært en øyeåpner for meg. Jeg har aldri vært en del av den politiske venstresiden, og jeg har alltid tenkt på disse ml-erne fra 70-tallet som en gjeng gærninger med munnen full av væpna revlosjon, men det de her uttrykker støtte til, i disse artiklene, er simpelthen en «fri og demokratisk palestinsk stat, der alle har like rettigheter uansett om de er arabere, europeere eller afrikanere, om de er muhammedanere, kristne eller jøder» (3. oktober). Ikke særlig radikalt, spør du meg. Og i hvert fall ikke antisemittisk, selv om bøller som Torkel Brekke vil ha oss til å tro det.
*) Rapport fra FNs Independent International Commission of Inquiry on the Occupied Palestinian Territory, including East Jerusalem, and Israel, 14. september 2022, avsnitt 37.