Amerikanernes krig i Irak hadde vart ei stund da jeg besøkte den amerikanske venninna mi sist. Mary støtta krigen. Den ville skape fred og demokrati, mente hu. Det bodde irakiske flyktninger i byen hennes, og Mary hadde meldt seg som frivillig engelsklærer. Jeg var med på en leksjon. Jeg har glemt navnet på eleven hennes, men jeg husker den sympatiske, eldre mannen. Han fortalte om livet han hadde hatt, om hjemmet i Bagdad, om bøkene han hadde lest og samla gjennom et langt liv, om den vakre hagen. Nå satt han her i en liten leilighet med søplete gater utafor, uten venner, bøker, kafeen hvor han møtte andre som kjente poesien han var glad i, uten gatene hvor folk snakka hans språk. Alt var borte. Sønnene hans gikk rastløst rundt i de trange rommene mens faren fortalte historia med en stemme som dirra av sorg.