Når vi bærer kista ut for å graves ned
ser jeg blå containere fulle av redskaper
arbeidsfolk i gule jakker
og en minigraver som åpner ei grøft
muskler spenner seg
rygger bøyes
noen roper over maskinlyden
noen ler
vi bærer
det som er omme
men verden stoppa ikke for det
det er bare å spenne musklene
bære det siste stykket
og allerede ved middagen på veikroa
for de aller nærmeste
ler vi igjen
mens en turist røsker i døra
før driveren får forklart
at det er lukka selskap
så ler vi igjen
før vi er litt stille
og tenker at verden er litt annerledes i dag
men han stoppa ikke
og noen sier det var på tide
med den nye vannledningen forbi kirka
at det skal bli godt å slippe mer grumsete vann
Jeg er for ung til å tenke på vannkvalitet
jeg spenner musklene
slapper av igjen
gang på gang
i morgen er det arbeid igjen
jeg ser ingen annen råd
spenne musklene
le med gutta
drikke meg full neste fredag
forsøke å ikke tenke på omme
omme-blomster
omme-klemmer
omme-stillhet i garasjen
omme-spørsmål ingen kan svare på
bare spenne musklene
i tilfelle omme skulle komme
gå videre som de voksne sier
gå fra omme
omme er langt nedi jorda
late som omme ikke finnes
gjemmer meg i arbeid
gjemmer meg i kjærligheten
gjemmer meg i dikta
så ikke
omme ser meg