I disse dager har mediene flere artikler om de katastrofale følgende av Irak-krigen som startet for 20 år siden. Omfattende dokumentasjon og detaljerte beskrivelser av krigsforbrytelser er gjort kjent, takket være Julian Assange og Wikileaks. Ingen av de ansvarlige er hittil tiltalt eller dømt for de omfattende overgrepene som har skjedd. Den eneste som sitter i fengsel, er budbringeren Julian Assange, som er tiltalt i USA etter en spionparagraf for å ha avdekket forbrytelsene. Julian Assange har sittet over fire år i Belmarsh høyrisikofengsel uten å ha gjort seg skyldig i annet enn brudd på en kausjonsbestemmelse – den er for lengst sonet ferdig. Skulle Assange bli utlevert til USA, venter en rettsprosess og en mulig fengselsstraff på 175 år under Espionage act, en spesialdomstol opprettet for å dømme spioner eter første verdenskrig. Dette er en domstol uten vanlig rett til kontradiksjon og vitneførsel.
Kurdere blir fortiet – igjen
Torsdag kveld 16. mars satt vi mange spent foran skjermene for å følge med på Debatten om Iran på NRK. Det var mange viktige synspunkter som kom frem, men mange som uteble og ignorert. Kvinnekampen er en av sakene som ble løftet fram. Men revolusjonen og misnøyen vil ikke avta selv om det iranske regimet skulle fjerne påbudet om hijab. Det å snevre en slik debatt til å kun handle om sjal og kvinnerettigheter er uansvarlig og rett og slett dårlig journalistikk. Vi og mange norskkurdere er dypt skuffet over at kurdere og balutsjeres kamp var totalt fraværende. En må for all del kjempe for et samlet Iran, men uten å snakke om kompleksiteten, kan vi glemme det demokratiet mange iranere drømmer om. Protestene i september 2022 startet i Kurdistan, i Jina Amini sin by, der folket begynte med å rope det kurdiske slagordet Jin, Jiyan, Azadi (Kvinne, liv, frihet), som har historiske røtter i både frigjøringskampen til Kurdistan og kvinnefrigjøringen blant kurdiske kvinner. Årlig blir kurdiske politiske fangere, aktivister, forfattere, lærere og aktivister fengslet og henrettet.