Primo Levi ble tatt til fange av italienske fascister i desember 1943, og etter å ha innrømt at han var jøde, ble han sendt med tog til Auschwitz. I «Hvis dette er et menneske» (1947) skildret han oppholdet sitt i leiren. Mens jeg leser den poetisk avdempede boka, tenker jeg at språket blir som en hinne mellom meg og traumet – det er som om kunsten aldri kan gi et helt sannferdig bilde av desperasjonen, sulten og utmattelsen som boken er et vitnesbyrd om. Den samme tanken slår meg under premieren på Torshovteatret. Det er lørdag kveld, det klirrer i vinglass, og det er noe ved underholdningens natur som oppleves frastøtende i møte med et verk om holocaust. Men hvis vi skal kunne ta innover oss det personlige og sivilisatoriske traumet som jødeforfølgelsen var, kommer vi ikke utenom kunstens nødvendige hinne. Det tar denne oppsetningen hensyn til.