Du er gjesteartist på Borealisfestivalen i Bergen denne uken. «Lyder fra mellomrommene», heter prosjektet ditt – hva legger du i det?

– Dette er jo et gjesteartistprogram som varer til 2024, så i år er et slags mellomstopp. Jeg har et ønske om å tilrettelegge for samtaler rundt samisk eksperimentell musikk, lydpraksis og lytting, for jeg har vel savnet en arena for det sjølv. Vi skal lytte til musikk, ha matservering, og musikerne Katarina Barruk og Viktor Bomstad skal spille live.

Jeg kaller det en talkshow-kollasj , der jeg vil vise researchen jeg har gjort hittil: Hva betyr det å lytte fra et samisk perspektiv, hvordan skiller det seg fra en vestlig måte å lytte på? Hva vil det si å være eksperimentell – og eksperimentell for hvem?

Tittelen «Lyder fra mellomrommene» spiller vel på dette som siver ut gjennom sprekkene mellom de etablerte sjangerne i musikkfeltet og kunstfeltet, både det norske og samiske. Hva er det? Jeg vil prøve å gi rom for det som nesten ikke høres.

Du interesses av hvordan lyd kan funke som en tidsmaskin, står det på Borealis’ sider. Hva mener du med det?

– Lyd kan hente fram og skape en oppfattelse av tid som ikke er lineær. For eksempel kan man høre et opptak fra en gammel tid eller en joik lagd i en annen tid, som beskriver landskap, personer, hendelser som kanskje er glemt eller har forandret seg, grunnet kolonialisering og utbygging – men i disse joikene fins dette landskapet enda. Ved å framføre det kroppsliggjør man landskapet inn i nåtiden.

Jeg tenker på det som en samisk eller urfolksmåte å tenke rundt lyd på: som noe som beveger seg gjennom tidene.

Du har posisjonen som gjesteartist også på neste års Borealis. Jobber du med samme prosjekt i hele perioden?

– Ja, dette prosjektet har flere faser, researchfase, tenkefase, samlefase ... og workshop, der jeg har jobbet sammen med festivalorganisasjonen. Hva betyr det å jobbe med urfolk? Hvilket ansvar medfører det? Hvilke endringer kan man gjøre i organisasjon og programmering?

Steg én er veldig ofte kunnskap – at de som skal jobbe med samer må tilegne seg kunnskap om samisk kultur. Som samisk kunstner må man jo ofte inn og gi en slags grunnopplæring før man kan ha interessante samtaler. Men Borealis gjør sin egen type «hjemmelekse» med egen kunnskapsheving.

Vi har mye planer fremover. Som artist in residence vil jeg tilrettelegge for flere samiske kunstnere, og skape en plattform for et felt som det ikke har vært mye plass til tidligere – verken i norske eller samiske festivaler.

«Samiske kunstnere må også få jobbe med glede»

Hvorfor har det vært sånn?

– Fordi samisk lydkunst er eksperimentelt, og ikke alltid så lett gjenkjennbart som musikk. De samiske festivalene har jo også sin programmeringsstrategi, der det ikke alltid er plass til de smale uttrykkene. Men jeg tror dette er i endring. Det er i alle fall mitt håp.

Du og Katarina Barruk har også konsert på Munchmuseet neste uke?

– Ja, det kjennes veldig kult – det er ikke så ofte at en umesamisk og sjøsamisk kunstner får den type plass til å gjøre noe i lag. Vi jobbet sammen første gang i 2016 på Riddu Riđđu-festivalen i Kåfjord, der vi dannet gruppen Golbma Jiena med Marja Mortensson.

Du er både norsk og sjøsamisk. Bruker du denne identitetstematikken i all kunsten du lager?

– Ja, det er jo den jeg er. Og som de siste ukene med demonstrasjoner har vist, er samisk kultur truet fra mange hold. Klart det skal lages kunst som tematiserer akkurat det, men samiske kunstnere og musikere må også få lage kunst på egne premisser, leke og ha det gøy. Jobbe med glede. Samtidig – det personlige er politisk. Alt er politikk!