Ideen om at hårvekst eller hårklipping kunne symbolisere kongelig makt var ikke ny på 1100- og 1200-tallet. De merovingiske kongene i Frankerriket (cirka 450–750) lot håret vokse langt fra fødselen av. Håret var et så viktig embetsmerke at avsatte konger ofte fikk det barbert av rivalene sine, for å frarøve dem legitimitet. Da Pipin den yngre , faren til Karl den store, ble den første karolingiske kongen i 751, valgte han bevisst å ha kort hår: Kongedømmet ville fra nå av symboliseres av tettklippet hår (men også en lang, luksuriøs bart). Kan ideen om å bruke hår som et tegn på dynastisk legitimitet ha fått en ny vår 400 år senere, i 1100- og 1200-tallets politiske diskurs?
