Det er en underlig opplevelse å lese Salman Rushdies siste roman, som på norsk bærer tittelen «Seiersbyen». Som forfatter og offentlig person har Rushdie stor, naturlig autoritet, dels i kraft av sitt sivile mot, sin utrettelige og prinsipielle kamp for en forfatters rett til å si og skrive det hun vil, og dels i kraft av sine første bøker som er så lett å like, med sin fortellerglede, språklige energi og åpenlyse interesse for mennesker: «Midnattsbarn» (1983), «Sataniske vers» (1989), «Harun og historiens hav» (1991). Denne autoriteten tror jeg ikke han hadde klart å riste av seg om han så hadde prøvd, og selv for meg, som aldri egentlig har vært noen stor beundrer av Rushdies forfatterskap, hefter auraen ved enhver bok av ham jeg åpner. Antagelig har dette bidratt til det store antiklimakset jeg har følt i møte med Rushdies seneste romaner – det skal litt til å leve opp til forventningene. Men skuffelsen skyldes først og fremst bøkene selv. I «Seiersbyen» gir Rushdie avkall på enhver mulighet til å beskrive en person, eller et fenomen, inngående. Og likevel er romanen på nesten 400 sider, for øvrig fint oversatt av Kirsti Vogt.