FN-landene har blitt enige om en ny global havmiljøavtale. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide sier avtalen kommer til å ha stor betydning.
– Det var veldig tøffe forhandlinger. Helt fram til lørdag kveld norsk tid så det ut til å krasje. Nå har vi en enighet. Det kommer til å bety veldig mye, sier klima- og miljøminister Espen Barth Eide til NTB.
Forhandlingene om traktaten har pågått i fire år, og seint lørdag ble medlemslandene i FN enige om en avtaletekst. Traktaten vil være den første internasjonale traktaten som tar sikte på å verne biomangfoldet i internasjonalt farvann og åpent hav – som til sammen dekker nesten halve planeten.
Foto: AP/NTB
– Skipet har nådd havn, kunngjorde konferanseleder Rena Lee ved FN-hovedkvarteret i New York like før klokka 21.30 lokal tid lørdag, til applaus fra delegatene som var til stede.
Traktaten blir sett på som avgjørende i arbeidet med å oppfylle avtalen som ble inngått på naturtoppmøtet i Montreal i desember i fjor.
Kina trenger flere fødsler – vil satse på single kvinner
I 2015 skrotet Kina ettbarnspolitikken. Familier fikk lov til å få et barn nummer to, og i 2021 ble det lov med tre. Statistikken viser imidlertid at mange familier fortsatt nøyer seg med ett barn, samtidig som stadig flere ikke får barn i det hele tatt. Det lover ikke godt for befolkningsutviklingen i et land som lenge har vært verdens mest folkerike og som står overfor en enorm eldrebølge.
I 2022 falt innbyggertallet i Kina for første gang siden sultkatastrofen på begynnelsen av 1960-tallet. Ved utgangen av året hadde landet 1,42 milliarder innbyggere – 850.000 færre enn året før. Nå blir det foreslått nye tiltak for å løse krisa. Flere av dem retter seg mot enslige kvinner, som i dag ikke har rett til fødselspermisjon og andre goder hvis de skulle få barn utenfor ekteskap.
BRENT JORD: Ved landsbygda Siversk øst i Ukraina er åkre utbrent etter russiske bombetokt. Det er hvete som vokser i åkrene. Foto: MIGUEL MEDINA, AFP/NTB
– Brennende skoger, dødende dyr, forurenset vann og jord og giftig luft, ramser Julija Ovtsjynnykova opp.
Over videolink fra Kyiv beskriver hun de omfattende miljøskadene krigen har påført hjemlandet hennes. Ovtsjynnykova er parlamentariker fra partiet til president Volodymyr Zelenskyj, Folkets Tjener, og del av parlamentets klima- og miljøforvaltningskomité.
25.000 kvadratkilometer med skog er blitt ødelagt, forteller hun. Over 2000 kvadratkilometer er minelagt, og 600 dyrearter og 880 plantearter er i fare for å bli utryddet.
Ukrainske myndigheter har kalkulert at de totale miljøskadene har en samlet verdi på over 500 milliarder kroner. De krever erstatning.
– De omfattende naturskadene begått av Russland er en krigsforbrytelse som Russland må holdes ansvarlig for, sier hun.
Forurenset matfat
– Naturen er et taust vitne og krigens glemte offer, mener Ovtsjynnykova.
Ifølge FNs klimaprogram (UNEP) har krigen allerede skapt en «giftig arv til generasjonene som kommer». Bombingen av fabrikker og oljeraffinerier har ført til store utslipp av farlige kjemikalier.
Ukraina er en av verdens største eksportører av hvete, særlig til Midtøsten og Nord-Afrika. Ukrainske myndigheter melder at rundt en firedel av landets dyrkbare mark er blitt skadet.
I naturområdene ved fronten, der tunge skuddvekslinger pågår kontinuerlig, er det en fare for at tungmetaller fra ammunisjonen kan forgifte grunnvannet og jorda.
– Prosessene som må til for å helbrede naturen, vil ta flere tiår og i noen tilfeller flere århundrer, sier Ovtsjynnykova.
Ukraina er ett av landene i Europa med størst naturmangfold. Ifølge Verdens naturfond (WWF) står landet for 35 prosent av Europas biodiversitet.
Ovtsjynnykova forteller at hun er særlig bekymret for de sårbare økosystemene i Svartehavet og Azovhavet. Noen ukrainske forskere tror at over 50.000 delfiner er blitt drept på grunn av forurensing, miner eller sonaranleggene til russiske krigsskip og ubåter, som kan forstyrrer dyrenes sensitive sonarorganer.
Dokumenterer skadene
Det er ikke enkelt å etterforske klimaskader i en krigssone. Det er uklart hvor stort problem både luft- og jordforurensing er, men det fryktes at krigen kan føre til at store deler av landets hvete- og byggåkere vil være forurenset i lang tid framover. Det er mulig at noen områder aldri kan brukes til matproduksjon igjen.
– I Ukraina er folk avhengige av naturen for levebrødet sitt, og de vil også trenge å leve et liv uten å bli eksponert for giftige materialer, sier Wim Zwijnenburg.
Han jobber for den nederlandske fredsorganisasjonen Pax, hvor han dokumenterer og samler bevis på klimaskadene som krigen har brakt med seg.
Atomfaren
En av de største farene i Ukraina er knyttet til Europas største atomkraftverk, som ligger i byen Enerhodar i Zaporizjzja-regionen. Kraftverket er nå under russisk kontroll og har blitt påført store skader og flere strømbrudd i løpet av det siste året.
– Så langt har Ukraina og nabolandene unngått det verste i Zaporizjzja, sier Zwijnenburg.
Kraftverket ligger 130 kilometer fra vannreservoaret i Kakhovka og bruker vann derfra til å kjøle ned reaktorene. Dammen er også en vannkilde for deler av Sør-Ukraina og den russisk-annekterte Krimhalvøya.
Men det blir stadig mindre og mindre vann igjen i reservoaret. Siden desember 2022 har vannstanden falt med nesten 2 meter til 13.98 meter på 15. februar, varsler Det internasjonale atomenergiforbundet. Ifølge NPR har Russland tappet vann til å fylle opp reservoarer på Krim og åpnet flere sluser.
Petro Kotin, leder for det ukrainske selskapet Energoatom, har sagt at dersom vannstandene faller under 12,8 meter, vil det være en «nødsituasjon». Under 12 meter vil situasjonen bli «kritisk».
«Prosessene som må til for å helbrede naturen, vil ta flere tiår og i noen tilfeller flere århundrer.»
— Julija Ovtsjynnykova, ukrainsk parlamentariker
– Hvis noe skulle skje, ville det vært en enorm katastrofe, ikke bare for Ukraina, men for hele Europa, sier Ovtsjynnykova.
Zwijnenburg forteller også at flere tomme gruver i det østlige Donbas-området er blitt brukt til å lagre kjemiske avfallsstoffer og radioaktivt avfall. De trenger kontinuerlig pumping for å unngå oversvømmelser. Nå som krigen herjer i Donbas, blir stadig flere pumper ødelagt uten å bli erstattet.
– Hvis gruvene blir oversvømt, så er det risiko for en alvorlig naturkatastrofe, sier han.
Vil ta Russland til retten
Ukraina ønsker å holde Russland ansvarlig for de omfattende naturskadene som krigen har ført til. I Ukraina er såkalt miljømord ulovlig. Lovverket definerer det som masseødeleggelse av naturen, forgiftning av luft eller vann eller andre naturkatastrofer.
Påtalemyndigheten har åpnet elleve straffesaker mot Russland for miljømord. Sakene involverer blant annet angrep på et kjernefysisk forskningsinstitutt i Kharkiv, angrep på oljedepoter og bombing av en gård i Donetsk-regionen som førte til at 800.000 kyllinger ble drept, ifølge nettavisa Kyiv Independent.
Ukrainas miljødepartement hevder at de har verifisert over 2200 russiske miljøforbrytelser så langt.
Ukrainske myndigheter prøver nå å finne ut hvordan landet kan saksøke Russland på et internasjonalt nivå. Den internasjonale straffedomstolen anerkjenner ikke miljømord som en forbrytelse, men ukrainske myndigheter viser til Gulfkrigen, da FNs sikkerhetsråd tvang Irak til å betale 30 milliarder kroner i erstatning til Kuwait for miljøskader, ifølge Time Magazine.
Har Russlands penger
De baltiske landene og Polen har lagt fram en plan for hvordan Ukraina kan få erstatning, ifølge Politico. De mener deler av Russlands valutareserver, som ligger i vestlige banker og ble frosset for et år siden, må gå til Ukraina.
Det er uvisst nøyaktig hvor mye penger er frosset, men det er trolig rundt 3000 milliarder kroner, melder The Financial Times.
Frankrike, Tyskland og USA er imidlertid skeptiske til ideen. De viser til at eiendomsretten er beskyttet av en rekke internasjonale avaler, og at å konfiskere et annet lands penger, kan skape en farlig presedens.
Russland har gått hardt ut mot slike planer og ideen om at Russland må betale erstatning. Putins talsperson Dmitrij Peskov har sagt at det er et forsøk på å lovliggjøre ran og et brudd på folkeretten, ifølge BBC.
Romertid og middelalder møtes i et av verdens merkeligste kart.
VERDENS NAVLE: Ut fra Roma går tolv veier i alle retninger. Kartet kjent som «Tabula Peuteringiana» var opprinnelig tegnet på en enorm rulle 6,75 meter lang og 34 centimeter høy. Her et utsnitt fra Konrad Millers versjon fra 1888, tegnet etter en utgave fra rundt 1200. Kilde: National Library of Australia
Allerede ved første øyekast ser man at kartet ikke er som det skal være. Jo da, der er stedsnavn, veier, fjellkjeder, innsjøer, elver, hav og øyer. Men det er noe uvant med geografien. Alt går liksom på tvers. Adriaterhavet og Middelhavet er bare smale streker. Kartago, som ligger i dagens Tunisia, er mye nærmere Roma enn Spoleto, selv om sistnevnte befinner seg bare 13 mil nord for den evige staden. Her er så mye mer øst og vest enn nord og sør.
Og det stemmer. Her snakker vi om et kart som er 6,75 meter bredt, men bare 34 centimeter høyt. Når da verden skal skildres fra Britannia, Marokko og Spania i vest til India og Sri Lanka i øst, sier det seg selv at kartet blir en smule flattrykt. Bare én ting er sikkert: Alle veier fører til Rom.
Runde kart
Så hva er egentlig dette for et kart? Derom strides de lærde. Det eneste man vet sikkert, er at den eldste versjonen vi kjenner til, ble laget en gang rundt 1200 i regionen som da het Schwaben og Alamannia, i dag områder i det sørlige Tyskland og tyskspråklige Sveits. Men det er langt fra å være et typisk middelalderkart.
Kart fra det europeiske 1200-tallet fulgte som oftest en mal. Verden ble tegnet som en runding – «kringla heimsins», kalte Snorre den. Øst lå øverst, for det var den hellige himmelretningen, og Asia fylte den øverste halvsirkelen. Europa hadde en kvart runding nede til venstre, Afrika en kvart runding nede til høyre, og de tre verdensdelene ble avgrenset ved Middelhavet, Nilen og Don.
Midt på kartet lå Jerusalem, i tråd med profeten Esekiel, 5,5: «Så sier Herren Gud: Dette er Jerusalem. Midt blant folkeslagene har jeg satt henne, og omkring henne er det mange land».
Antikke navn
Dette kartet er alt annet enn rundt. Nord ligger øverst, og Jerusalem, langt fra å være midt i verden, er markert med kun to enkle tårn på linje med «Tyra», «Biblo» og andre byer i nærheten, som en hvilken som helst provinsby.
I tillegg står det ved siden av byen: «Anteadicta Hervsalem mo[do] helyacapitolina.» Oversatt betyr det: «Tidligere kalt Jerusalem, nå Aelia Capitolina», som var det navnet keiser Hadrian satte på byen i 135. Derfor regner man med at originalen til dette kartet har et førkristent og romersk opphav.
Teorien styrkes av at stedsnavnene, med et unntak for Konstantinopel, er de som ble brukt da keiser Diokletian og tetrarkiet (firemannsveldet) hersket fra 284 til 305. Informasjonen på kartet har mye til felles med «Itinerarium Antonini», en reiseskildring der den eldste skriftlige versjonen vi kjenner til, er fra Diokletians tid.
«Langsmed veiene er det markert påfallende mange romerske bad»
Det var da også «Itinerarium Antonini Pii» kartet ble kalt da den tyske humanisten Konrad Celtes testamenterte det til vennen til Konrad Peutinger i 1508, noe som tyder på at likhetene mellom de to dokumentene ble sett allerede da. I dag kalles det Peutinger-kartet, eller Tabula Peutingerania , selv om Antoninus-kartet kanskje ville vært riktigere. Ingen vet hvor Celtes fikk tak i kartet.
Et romersk turkart?
Det mest påfallende ved kartet, når man har glemt hvor flattrykket det er, er alle de røde strekene som går på tvers fra sted til sted. Det er romerveier – i alt 104.000 kilometer av dem. Ut fra Roma går hele tolv stykker, blant annet Via Appia, Via Latina, Via Lavicana (Labicana) og Via Tyburtina til sør, nord, øst og vest. Veiene forbinder over 2700 stedsnavn.
I likhet med «Itinerarium Antonini» er kartet en slags reiseplanlegger. Veiene har kroker, og avstanden mellom hver krok tilsvarer en dagsreise, det vil si et sted mellom fem og elleve mil, avhengig av terrenget. Avstanden mellom stedene er markert med romertall. Stort sett benyttes romerske «milia passus» (1,4815 kilometer). Men i Gallia går det i galloromanske ligaer på 2,222 kilometer, i Persia er måleenheten «parasangaer» på seks kilometer mens det i India går i indiske mil på to kilometer. Langsmed veiene er det markert påfallende mange romerske bad der reisende kan hvile ut. Også handelssteder er det mange av, noe som tyder på et sivilt og ikke militært opphav.
Noen hevder at kartet har den formen det har for at det skulle være enkelt å rulle sammen og ha med på tur. Andre har igjen argumentert for at det skulle henge på veggen. Antakeligvis vil vi aldri få et sikkert svar.
Veien til middelalderen
Antakeligvis vil vi heller aldri få et sikkert svar på hvem som laget den første versjonen eller når. Det eneste vi kan anta, er at opp gjennom årene må tegnere ha kopiert kartet svært samvittighetsfullt, uten å falle for fristelsen til å oppdatere Jerusalems status eller modernisere det på andre måter.
Et unntak er som sagt Konstantinopel, som sammen med Roma og Antiokia (i dagens Tyrkia) er en av de tre viktigste byene, selv om den ikke ble romersk hovedstad før i 330. Alle de tre byene er markert med regenter (på noen kopier kvinner, på andre menn) med kroner, stav og septer. Et underlig unntak er Alexandria, det romerske imperiets nest største by, der det berømte fyrtårnet er tegnet inn, men lite annet – selv ikke navn. Det er som om kartet er uferdig.
De aller fleste hellige stedene er hedenske. Her er templer viet de romerske Venus og Merkur, samt egyptiske Serapis og Isis. Noe kristning har imidlertid sneket seg inn. «Desertum ubi quadraginta annis erraverunt filii Israelis ducente Moyse» står det på Sinai, og det betyr: «Ørkenen der Israels barn vandret i førti år, ledet av Moses.» Utenfor Roma fører Via Triumphalis til Peterskirken, «ad scm [sanctum] Petrum».
Og der føyes romertid og middelalder sammen. Roma var nok langt mindre i år 1200 enn byer som Palermo, Paris og Sevilla, men som åndelig sentrum for Europa var den selvskreven.
