Så ligger jeg her igjen, med frakk og sko oppå dynen, mens Jan Ingvar Tofts umåtelige stemmeprakt fører musikkmottaksmusklene rundt øynene inn i myset. I frysningen etter en spesiell frasering søker skulderen øret, før pannerynkene som fødes av en av Tofts spesialiteter som vokalist, nemlig den ekspressive, melismatiske messingen, aahingen, naahingen og nynningen, kompakte lieder ohne worte bærende på mer mening enn et hvilket som helst vers, utløser et hoderykk av ren innlevelse, og så flyter jeg her, i en forjettet stemningsfylde av typen man som avstumpet voksen oftest hører langt etter, den som nå til dags helst vaker i grensetilstanden mellom våken og sovende, eller i beruselsens siste stadier, med Jan Ingvar Tofts stemme strømmende ut fra hodetelefonene jeg så bråkete listet meg rundt i leiligheten for å finne, ah, jeg er så full og så fylt av følelse. Det siste jeg sier til meg selv før jeg vekklulles helt, er at, ja, jeg blir nødt å si noe om dette, jeg må skrive noe om Jan Ingvar Tofts geni.