DebattUkraina-krigen

Natos krig?

Viktor Blichfeldt (Student, Master of Central & East European, Russian & Eurasian Studies ved University of Glasgow)

Professor Glenn Diesen tar på seg en vanskelig oppgave med overskrifta «Natos krig» (Klassekampen 23. februar). Vi så alle for ett år siden russiske kolonner krysse grensa med kurs mot Ukrainas hovedstad. Vi har hørt Putin erklære at målet var å «avnazifisere» Ukraina, men også «å ta tilbake russisk land». Vi har sett brutaliteten i Butsja. Ruinene i Mariupol.

Russlands ansvar. Russlands krig.

Men, nei, sier Diesen. Det umiddelbare narrer oss. Han mener seg i stand til se dypere, å ha innsikt i aktørenes motiver og et skjult spill. Det er Natos krig. Nato skal ha villet krigen og kynisk og kalkulert framprovosert den. Russland ble presset og sto uten valg. Formålet skal hele veien vært å svekke Russland. «En kynisk bruk av ukrainerne i en kald krig mot Russland.» Nato skal ha sabotert alle forsøk på fred.

Det er sterke påstander. Gir Diesen oss sterke bevis? Han legger – tilsynelatende – fram fakta som understøtter påstandene. Men kun tilsynelatende. Mye er så luftig at det ikke kan sjekkes. På de punktene som lar seg etterprøve, viser det seg at han opererer med tendensiøse, mangelfulle eller feilaktige fremstillinger.

Eksempler: Den tidligere israelske statsminister Naftali Bennett var etter den russiske invasjonen for et år siden oppmann for uoffisielle fredssamtaler. Diesen hevder Bennet uttalte at fredsavtalen han fremforhandlet «ble sabotert av USA og Storbritannia ettersom de ønsket å bruke den ukrainske hæren de bygget mot Russland». Det er virkelig å dra Bennet etter hårene. Han har ikke brukt uttrykk som «ble sabotert». Han har aldri påstått at USA at og Storbritannia «ønsket å bruke den ukrainske hæren mot Russland». Bennet har derimot vært tydelig på hva som satt en endelig stopp for samtalene: Butjsa-massakren.

Så til Minsk-avtalen, som ble inngått etter at russisk militærmakt etablerte utbryterrepublikkene i Donbass: «Vi har siden lært at USA og Storbritannia saboterte fredsavtalen i syv år,» skriver Diesen. Å påkalle det store vi for å gi inntrykk av allmenn enighet er et billig retorisk triks. Det eksisterer ikke en slik allmenn enighet. I en saklig diskusjon om hvem som saboterte Minsk-avtalene må Russland med.

«Han mener seg i stand til se dypere, å ha innsikt i aktørenes motiver og et skjult spill»

Diesen hevder at «strategien å provosere fram økt russisk involvering i Ukraina var et av rådene i en rapport fra forskningsinstituttet RAND, bestilt av det amerikanske militæret.» Rapporten drøfter en mengde mulige tiltak for å styrke USA i stormaktskonflikten med Russland. Et av tiltakene som blir diskutert, er å forsyne Ukraina med våpen. I konklusjonen blir dette frarådd som en strategi for å svekke Moskva. Det begrunnes i frykt for at konflikten da vil eskalere med enorme tap for Ukraina, tap av menneskeliv og territorium, med flyktningstrømmer og tvungen fredsslutning som ikke ville være til fordel for Ukraina. Det rådet Diesen omtaler, eksisterer med andre ord ikke. Rapporten ligger ute på nettet. Her advarer forskningsinstituttet om at rapporten den senere tid er blitt misrepresentert av krefter som sympatiserer med Russland.

Videre påstår Diesen at USA i forkant av Maidan-revolusjonen hadde «håndplukket den nye administrasjonen». Diesen viser til «lekkede telefonsamtaler». Det som finnes av mulig bevis er en redigert telefonsamtale publisert av Russlands etterretningsvesen. Samtalen beviser for øvrig ikke det Diesen påstår.

Diesen viser til amerikanske politikere som skal ha uttalt at målet med krigen «er å svekke Russland». Diesen bruker dette til å understøtte sin framstilling av at USA lenge skulle ha planlagt å få Russland til å angripe Ukraina. Men uttalelsene han viser til, stammer fra etter den seneste invasjonen og står derfor i en annen sammenheng. Målet er nå å frigjøre Ukraina fra okkupasjonsstyrkene. Tiltak som kan svekke Russland er en naturlig del av dette.

Til sist: Ifølge Diesen støttet Zelenskyj Minsk-avtalene, men tok så «en helomvending». Diesen insinuerer sterkt at USA på brutalt vis presset fram helomvendingen: «Det skjedde etter at nasjonalister trent og finansiert av USA truet med å ta livet hans». Om det skulle være riktig at Zelenskyj endret politikk på et tidspunkt som sammenfalt med trusler fra nasjonalister, så kan Diesen ikke vite at det var truslene som utløste endringen. Det finnes en rekke andre faktorer som kunne være årsak.

Diesen er tendensiøs, og velger – uten åpen drøfting – tolkninger som sammenfaller med hans ærend.

Det er Russlands krig. Diesen er blitt beskyldt for å bidra til Russlands krigspropaganda. Denne siste kronikken styrker anklagene.

DebattVitskapshistorie

Blumenbach og raseteorien

Øystein Monsen (Post.Doc i evolusjonsbiologi ved Michael Sars-senteret, UiB)

Yohan Shanmugaratnam skriv klokt om raseteorien og raseteorien sin far, Johann Blumenbach, 23. februar. Det sentrale poenget i teksta er at ein ikkje nødvendigvis bør forlate fortidas rasistar for deira rasisme. Det var ikkje berre «i tida»: det fanst gode grunnar til å vere mot dei mest groteske formane for diskriminering.

Det var òg Blumenbach, som var aktiv motstandar av slaveriet. I dag er det svært få – om nokon – biologar som trur på menneskelege rasar. Ein har framleis menneskeleg evolusjon, men «rase » er ikkje lenger eit nyttig omgrep for å forklare han. Denne avvisinga kviler på moderne biologiske konsept som genar for å sleppe å halde seg til morfologiske trekk som skallemål, og på moderne teoriar om avl og kjønna forplanting for å forklare korleis arv artar seg.

Dette punktet er det verdt å dvele litt ved. Då Blumenbach la fram sin teori til støtte for den «monogene» hypotesen, var det eit halvt hundreår før Darwin publiserte Artenes Opprinnelse , og eit heilt hundreår før Mendel sine eksperimenter vart kjende og Weismann la fram sin hypotese om kimceller. Ein hadde ei rekkje observasjonar som tydde på at det var store ulikskapar mellom folk (m.a. den økonomiske utviklinga i Europa og Aust-Asia samanlikna med resten av verda), tilsynelatande uforklarleg spreiing av menneske til Amerika og at desse hang saman med visse fysiske trekk som tydeleg går i arv. Vitskapen si rolle er alltid å gje eit så klart bilete av verda som går an gitt tida sin teknologi. Rasemodellen til Blumenbach var altså noko ein kunne bruke for å gje meining av det observasjonsgrunnlaget ein hadde utan å måtte forsake tanken om at alle menneske hadde noko grunnleggjande til felles, og i tidas kristne moraltenking altså hadde visse rettar. Vitskapleg rasisme var lenge heilt rimeleg å tru på: Ein hadde rett og slett ikkje mange av dei biologiske konsepta som trengst for å formalisere og teste – og avvise – ein slik rasehypotese.

Ofte kan sjølv kategoriar som vert lansert i beste meining av gode vitskapsfolk, som Blumenbach sin raseteori, føre til svært uheldige syn på verda. Det betyr sjølvsagt ikkje at vi kan sjå bort frå vitskapen når vi skal tolke verda, men vi må vere audmjuke – vi veit heller ikkje i dag alt som er viktig å vite. Det var rimeleg å tru på menneskelege rasar i 1795, men det var ikkje rimeleg å forsvare slaveriet av den grunn. I dag trur vi ikkje lenger på biologiske rasar hjå menneske, men ein teori om rasar som sosialt definerte og høgt reelle kategoriar med opphav i biologisk raseteori er svært populær. Vi må kjenne vitskapen, men vi må òg kjenne nåde.

DebattVelferd

Juks igjen, Herning

Kristin Clemet (Leder i Civita)

I Klassekampen 28. februar hevder Linn Herning at jeg har påstått at markedskritikk og faglighet ikke lar seg kombinere.

Det har jeg aldri påstått.

Herning skriver videre at jeg i debatten om Avkommersialiseringsutvalget fremstiller det som om «rødgrønn politikk er virkelighetsfjern ideologi, mens borgerlig politikk er faglig og nøytral».

Det stemmer heller ikke.

Forrige gang Herning uttalte seg, hevdet hun at jeg mener at alle eller flest mulig velferdstjenester bør kommersialiseres.

Heller ikke det har jeg sagt eller ment. Jeg vet ikke hvorfor Herning må jukse så mye og skrive så mye feil om andre for å få fremført sine egne argumenter. Det hadde tjent debatten om hun hadde latt være.