Vi har vel alle kjent på den følelsen av å måtte bryte med det bestående. Når åtte til fire føles trangt og konformt, og noe må skje. Selge huset, eller i undertegnedes tilfelle, avslutte leieforholdet og dra sin kos. Det er en rekke virkemidler og muligheter i et slikt tilfelle. Man har også ulike prisklasser og varierende grad av dramatikk blant valgmulighetene. Man kan jo faktisk si opp jobben og dra til Bahamas. Man kan også ty til rusmidlenes verden og dunke ned en flaske med middelmådig vin og la det stå til. Det er jo selvsagt mulig å gå til nestekjærligheten og melde seg til tjeneste i bistandens navn. Dette humøret og følelsen krever nemlig både handlekraft og destruktivitet og involverer aller helst det å bruke penger på noe som er totalt unødvendig. For meg kulminerer dette hver uke på tirsdager og onsdager. Når denne følelsen inntraff i går, var jeg liksom ikke i humør til å bli full, og jeg følte meg ikke helt i god samaritan-modus heller. Bahamas føltes veldig langt unna, og det blir liksom litt stress å kvitte seg med alle tingene og si opp alle abonnementer. Det er i tillegg altfor mange valg på flyselskapenes nettsider, så jeg orket ikke likevel. Så satt jeg der da, midt i fornuftens seiersgang. Helt til den endelige løsningen åpenbarte seg for meg gjennom et raskt blikk rundt omkring i rommet. For vent nå litt, jeg kan jo faktisk bare skru på strømmen. Dyr som faen, men det driter vel jeg i. Det begynner jo egentlig å bli varmere, men det gjør jo saken nesten enda bedre. Destruktivitetsjobben må gjøres, og strømmen er mitt middel og mål. Jeg kan bare skru på her og skru på der og la det stå til. Skru på dusjen og la svetten regne.
