For bare noen få måneder siden var det tilløp til debatt om såkalte sensitivitetslesere her hjemme, etter at Cappelen Damm bekreftet at de benyttet seg av denne typen rådgivning i forbindelse med utgivelse av bøker. Praksisen ble kritisert av flere, også her i avisa, selv om forlaget seinere presiserte at det ikke var snakk om noe annet enn helt vanlig konsulentvirksomhet.

Etter at det ble kjent at Roald Dahls britiske forlag Puffin har latt sensitivitetslesere gå gjennom bøkene i forbindelse med at nye opplag skulle trykkes, har debatten igjen blitt vekket til live. Og når man ser på eksemplene fra revideringen, som den britiske avisa Telegraph har publisert, er det én ting som er helt sikkert: Dette er ikke helt vanlig konsulentvirksomhet. For en som selv livnærer seg av å skrive, er det til å miste pusten av.

For dette er ikke bare korrigeringer av begreper som åpenbart er utdaterte, som da «negerkonge» ble luket ut av Pippi-bøkene uten at noe vesentlig dermed gikk tapt. Dette er noe helt annet, og i «Heksene» aleine fant Telegraphs journalister hele 59 endringer. Se bare her:

• I «Matilda» leser ikke hovedpersonen lenger bøker av Rudyard Kipling og Joseph Conrad, men John Steinbeck og Jane Austen.
• En setning om at Matildas mor ble så sliten av ettermiddagene på bingo at hun knapt orket å lage middag, er fjernet.
• Ordene «svart» og «hvit» tas ut. For eksempel blir ingen lenger «hvit» av skrekk, bare «blek». Ord som «fet» og «gal» er også fjernet. I «Dustene» har en dobbelthake forsvunnet ut av fortellingen.

«Dette er ikke helt vanlig konsulentvirksomhet.»

• Mrs. Trunchbulls «hesteansikt» har blitt til «ansikt» («Matilda»).
• I «Georgs magiske medisin» er en uttalelse om at bestemora kunne behøve en god del deodorant, endret til at «det ikke skader å lukte godt».
• I «Heksene» er det lagt inn en presisering om at det finnes mange andre og helt legitime grunner til at kvinner bruker parykk, enn at de er hekser.
• Heksas typiske yrke er ikke lenger kassadame, men bedriftsleder.

Den som begynner å lete etter fornærmelser i Roald Dahls univers, trenger altså ikke lete lenge. Det er ikke bare hekser og overvektige, bortskjemte barn som får kjørt seg, det gjør også arbeiderklassen, der den for eksempel i «Matilda» sitter dum og ignorant foran TV-en og gafler i seg mikrobølgeoppvarmede ferdigretter. Og antakelig er det denne klasseforakten sensitivitetsleserne har forsøkt å viske ut når de har endret heksas typiske yrke. Men med det fjerner man også det virkelig skremmende med heksene, nemlig at man treffer på dem så å si hver eneste dag uten å vite det. Dette er intet mindre enn en omskriving av verket som gjør at det mister mye av sin særegenhet.

Blant folk som leser mye, hevdes det rett som det er at man blir et bedre menneske av å lese romaner. Men det er neppe slik at man blir et bedre menneske jo mer etisk og korrekt litteratur man blir utsatt for. Tvert imot, kunne man si: Det er i kunsten og litteraturen vi har mulighet til å konfronteres med de verste sidene av det å være menneske, uten å gå til grunne av det. Det er et privilegium vi bør bevare også for de neste generasjonene.