Når katta mi, Truls, (lille elskling), får den ubestridelige trangen til å spy opp halvfordøyd mat fordi han av og til forspiser seg, så skjer det ikke på parketten. Det skjer på mitt arvede, antikke, umåtelig vakre persiske teppe. Heldigvis er det ikke flytende, det som kommer ut av ham den veien. Snarere enn slags celluloselignende grøt av tørrfór som har hopet seg opp i den glupske katta og tyter ut der den i all hast har kommet inn. Det er lett å få opp i en fei, og jeg kan ikke bli sint på ham for det. Det er i det hele tatt liten nytte å bli sint på en katt. Katter synes sannsynligvis sinte personer er uforutsigbare dustehuer.