Augustus Gloop er ikke lenger «tjukk», han er «enorm» – og Fru Dust er ikke «stygg», men «ekkel».

Mange har fått med seg endringene som nå skal gjøres i «Charlie og sjokoladefabrikken» og «Dustene», to av norsk-britiske Roald Dahls mest berømte romaner for barn – til sterke reaksjoner.

Men hvordan kan bøkene endres etter Dahls død?

– Arvingene har de økonomiske rettighetene, og innenfor det ligger også en rett til endring. De er de samme i hele EU, forklarer Irina Eidsvold-Tøien, førsteamanuens ved BI.

Hun er ekspert på opphavsrett og forteller at det samme kunne ha skjedd med verket til en avdød norsk forfatter.

Dahls norske utgiver, Gyldendal, er pliktige til å følge rettighetshavernes linje. Derfor endres også de norske oversettelsene.

– Forlaget får sine rettigheter av arvingene, og nå er det laget en endring som skal ivaretas. Her er det ingen tvil, sier Eidsvold-Tøien.

Flere hundre endringer

Dahls britiske forlag Puffin hyret inn sensitivitetslesere for å skrive om deler av bøkene. Ifølge forlagets uttalelser er det for å sørge for at bøkene fortsatt kan «nytes av alle». The Roald Dahl Story Company, eid av Dahls arvinger, forvalter rettighetene og har godkjent at bøkene endres.

Resultatet er hundrevis av endringer, ifølge The Guardian.

I «Heksene» er for eksempel en setning lagt til der heksene omtales som skallete: «Det er mange andre grunner til at kvinner kan bruke parykker, og det er absolutt ingenting galt med det». I «Charlie og sjokoladefabrikken» er ikke lenger Umpa-Lumpaene små menn, men «små mennesker».

Eva Cathrine Thesen, forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Gyldendal, skriver i en e-post til Klassekampen at de forstår at det er ulike oppfatninger om hvordan denne typen rettigheter og språkarv forvaltes.

«Det å revidere tekst byr åpenbart på mange dilemmaer. I dette tilfellet er det altså andre enn oss som forvalter rettighetene til å foreta endringer», skriver Thesen.

Gyldendal har bedt om et møte med rettighetshaverne, slik at de kan få vite mer om bakgrunnen for endringene, hvilke endringer det er snakk om og hva de forventer av de norske utgavene.

Originalen kan utgis i 2060

Arvingene er i sin fulle rett til å gjøre endringer i verkene, bekrefter Eidsvold-Tøien.

– Det arvingene ikke har rett til, er å gjengi verket på en måte som krenker opphavsmannen eller verket selv. Men jeg kan ikke se at disse endringene krenker verket – det er mer en kulturtilpasning. Man kan mene hva man vil om det, men jeg mener at det ligger innenfor de økonomiske rettighetene, sier Eidsvold-Tøien.

De økonomiske rettighetene opphører 70 år etter forfatterens død – i Dahls tilfelle i 2060 – mens de ideelle er evigvarende.

– Kan forlagene utgi originalversjonen igjen når verkene faller i det fri?

– Ja, da er jo verket i det fri. Så sant endringene ikke berører verkets ideelle rettigheter, kan forlaget da gjøre som det vil, sier Eidsvold-Tøien.

– Nedslående at de endres

I Norge gjelder tilsvarende rettigheter, som kalles ideelle rettigheter. I 1979 ble for eksempel en jazzversjon av «Ja, vi elsker» stanset av Kulturdepartementet, fordi de mente den krenket Rikard Nordraak.

Men vi har også eksempel på en som begrenset arvingenes makt: I Thorbjørn Egners testamente skal det foreligge en klausul som begrenser handlingsfriheten deres.

– Nationaltheatret satte opp et av stykkene hans og hadde laget en koreografi til elgene. «Mine elger danser ikke,» skal Egner ha sagt. Tilsvarende strenghet har han sikret gjennom å båndlegge arven, og det blir håndtert veldig strengt. En slik begrensning synes ikke å foreligge i Roald Dahls tilfelle, sier Eidsvold-Tøien.

Heidi Marie Kriznik, leder av Den norske Forfatterforening, mener man bør være varsom med slike endringer av respekt for opphaveren.

– Det er nedslående og alvorlig at bøkene endres. Det er jo tross alt et vesentlig trekk ved Roald Dahls bøker, han var ikke nådig i sine betegnelser, og det skal jo litteraturen kunne romme, sier Kriznik.