Da jeg startet i førsteklasse på barneskolen i 2005, var jeg den eneste i klassen som fikk med seg to ukeplaner hjem om mandagene. Bestevenninnen var til min fryd misunnelig på at jeg hadde to julekalendere. Jeg ble unnskyldt for min rotete natur og ukentlige forglemmelse av riktige skolebøker og gymsokker med at jeg tross alt hadde to hjem, «og da er det vel ikke så lett å holde orden på alle tingene». I et par år kjentes det nesten litt eksotisk ut å være skilsmissebarn. Jeg fikk stadig spørsmål, ikke minst det forferdelige «hvilken av foreldrene dine liker du best å bo hos?»