Å ramle nesten sammen

Jon Rognlien (Oversetter og litteraturkritiker)

28. januar leverer Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven en sterk slakt av Nina Aspens norske versjon av den svenske boka «Livets tynne vegger» under tittelen «Feil på feil» og det uthevede sitatet «Setningene blir fullstendig ødelagt». Boka er «preget av en upålitelighet jeg sjelden har sett maken til», sies det.

Bommerter er det mye av i oversettelser. Det kryr av dem i vår hastverksrammede tid, og som anmelder kan ikke jeg dvele ved dem. Hvis man kjenner yrkets rammer og krav, og tenker seg inn i alle de fagområder en lavt gasjert yrkesoversetter må sette seg inn i – og glemme igjen – skal det ikke mye menneskelighet til å heller rette skytset mot en bransje der språkvask og korrektur blir stadig lavere prioritert og der det ytterst sjelden hyres fagkonsulenter, selv i sakprosa. Dette er et sosialt fenomen og bør være en sak for venstresidas dagsavis, om ikke for deres hovedanmelder som heller ser det som et individuelt problem, som noe «desto merkeligere» fordi Aspen har oversatt mye og vunnet pris.

Det viktige er likevel alvorsgraden av feilene. I et svar han skrev til forlagets inserat, regner han opp noen flere bommerter, men heller ikke de rettferdiggjør anmelderens forhånelse. Mest plass bruker han også i sin utdyping på oversettervalg han er uenig i. Oversettervalg å være uenig i, får jeg som leser se hele tiden. Rene vandaliseringer av stil og tone, i min oppfatning. Kroneksempelet her var at Aspen stokket om på orderekkefølgen og skrev at «Reven kom over gresset», ikke «Over gresset kom reven». Om anmelderen ikke hadde vært inne i originalen, ville han da ha stusset over tekstens «omsnuing av ordenes rekkefølge, uten tilstrekkelig grunnlag i originalen, [som] trekker oversettelsen ytterligere ned»? Boka «ramler nesten sammen i oversettelsen» er konklusjonen.

Men om den norske boka «ramler sammen» kan jo ikke Hverven vite hvis han allerede har lest og elsket seg inn i originalen, blitt ett med dens svenske stil og stemme. Anmeldere går lett i den fella når de skriver om ei bok de har et forhold til på originalspråket: De opplever oversettelsen som utro mot originalen. Altså utro mot anmelderens egen opplevelse av originalen. Men oversettelsen er en annen lesning og har med nødvendighet en annen stemme.

Oversettelseskritikk kan gjerne inkludere å påpeke bommerter og uheldig språk, men når det hevdes at ei bok faktisk er ødelagt, må irritasjonen over smårusket støttes opp av skikkelig argumentasjon, gjerne i et saklig tonefall. Hvervens driv mot invektiver og destruktive slutninger tyder på en mangelfull forståelse av oversettelse som praksis, som noe som foregår i en sosial ramme, og ikke minst at jobben innebærer subjektiv fortolkning av stil og tonefall. Vel lever vi i indignasjonens tid, men er det nødvendig å være så sint?

DebattIran

En siste fest for diktaturet?

Reza Sharkanloo (Norsk-iraner)

URO: I dag er det 44 år siden den iranske revolusjonen i 1979. Her fra en markering av revolusjonsdagen. FOTO: NTB

I dag er det 44 år siden revolusjonen mot Shah Pahlavi sitt diktatur i Iran. Den resulterte i et enda mer ekstremt autoritært og religiøst diktatur. Dette mindretallets tyranni har ført til 44 år med undertrykkelse. Revolusjonsdagen er den viktigste merkedagen for den Islamske republikken, og den feires som en nasjonaldag med store militærparader. Propagandamaskineriet sparer ikke på ressursene når denne dagen skal markeres.

Men årets jubileum feires under svært usedvanlige omstendigheter. Regimet har opplevd det største opprøret siden 1979. Det ble utløst av drapet på Jina (Mahsa) Amini i Iran 16. september 2022, som trigget den verdenskjente «Kvinne, liv, frihet»-revolusjonen. Hva har den oppnådd?

«Dette er et vendepunkt»

Det er revolusjonært i seg selv at det er kvinnene som nå reiser seg i Iran. Til tross for regimets rå voldsutøvelse, går unge jenter foran og utfordrer regimet daglig. I sosiale medier florerer videoer av kvinner uten hijab i det offentlige rom. Regimet er mer sårbart enn tidligere, for hvis folk ikke lar seg skremme til taushet, har de lite å stille opp med.

Opptøyene har et omfang og en varighet man aldri har sett maken til. Dessuten har et iransk opprør aldri fått så bred støtte internasjonalt. EU-parlamentet vedtok nylig med bred enighet å terrorliste den iranske revolusjonsgarden, som skulle vokte over den islamske revolusjonen og ikke minst utvide og eksportere den. I tillegg skal det innføres en ny pakke med sanksjoner. Det iranske regimet er heller ikke invitert til Den årlige Sikkerhetskonferansen i München som avholdes neste uke, isteden skal noen fra opposisjonsmiljøet inviteres til å delta i år. Det islamske regimet ble også utvist fra FNs kvinnerettighetskommisjon 14. desember i fjor. Regimet opplever altså en massiv internasjonal fordømmelse.

Indre opprør kommer i tillegg til eksisterende politiske og økonomiske sanksjoner mot regimet i Iran, og regimet har aldri vært mer isolert både nasjonalt og internasjonalt. Dette er et vendepunkt i iransk politikk. Til tross for regimets ubegrensede bruk av vold mot eget folk og misbruk av politisk makt, er regimet veldig sårbart. Derfor mener mange at dagens feiring blir deres siste. Uavhengig av utfallet, kommer denne folkelige bevegelsen uten tvil til å spille en stor rolle for iransk politikk i fremtiden, det politiske landskapet i Midtøsten og skjebnen til politisk islam i verden.

DebattUkraina-krigen

Stadig dypere inn i krigen

Olav Gjøystdal, Amalia Jonsdottir, Jonas Gjøystdal og Ellisiv Rognlien

Nylig besluttet Tyskland, USA, Storbritannia, Polen og Norge å sende stridsvogner til Ukraina. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram begrunnet med at “[D]et viktigste for norsk sikkerhet er at Russland ikke vinner fram med sin aggresjon”. Det er på ingen måte avklart hvordan Gram mener at donasjon av stridsvogner kan sies å styrke norsk sikkerhet, eller hva han mener med at Russland ikke skal “vinne fram”. Mener han egentlig det samme som den amerikanske hærsjefen Mark Milley mer enn antydet i slutten av januar, at målet er å frigjøre alt russisk-okkupert ukrainsk territorium med militær makt? Inkluderer dette i så fall gjenerobring av Krim?

I Politisk kvarter på NRK 26. januar svarte Gram ikke, men gjentok mantraet om at det er Ukraina som må definere hva som skal til for å få slutt på krigen. Forsvarsministeren benektet at Norge er part i krigen. Selv om de skulle ha rett i folkerettslig forstand, er det uansvarlig å se bort fra de sannsynlige konsekvensene av Norges og Natos stadig dypere involvering i krigen; en ytterligere eskalering i omfang, lengde og brutalitet.

Ifølge rådende konsensus er det bare den ukrainske regjeringa som kan ha oppfatninger om når og hvordan krigen skal avsluttes. Som om andre lands regjeringer ikke skulle kunne ha en rolle i å påvirke deres posisjoner. Ansvarlige vestlige politikere bør kunne beskrive hvordan de ser for seg at de militært presser russerne ut av Krim uten involvering av for eksempel vestlige marinefartøy med dertil overhengende fare for atomkrig, eller at krigen sprer seg til flere land.

For Fredsinitiativet har «Stopp krigen - Russland ut av Ukraina» hele veien vært en sentral parole. Men en stadig tyngre militær involvering fra Nato-land bringer ikke avslutningen nærmere, snarere tvertimot. Krigen må stoppes ved konfliktdempende tiltak, våpenhvile og forhandlinger mellom partene. Sivilsamfunnet bør ta sin del av ansvaret og kreve en snarest mulig fredelig løsning på krigen i Ukraina. Som deltakere i Fredsinitiativet 2022 ser vi et sterkt behov for å fortsette å samle støtte til arbeidet for fredsforhandlinger og mot opprustning, og vi vil oppfordre alle som støtter vår politiske plattform til å delta i dette.