Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Rocker fortsatt

Ricochets har fortsatt grepet, men ikke helt den samme energien.

Aslaug Olette Klausen

SUCH ROCK: Røyk! Svart! Menn i en trapp! Foto: Jørn Veberg

Ricochets

Closer to the Light

Indie Recordings

Fredrikstadbandet Ricochets hadde ord på seg for å være landets beste rockeband fra årtusenskiftet og frem til de takket for seg i 2006 – lenge før de hadde nådd noe tiårsjubileum. Bandet både levde og hørtes ut som garasjerock-myten. Kombinasjonene av gitarriff og Trond Andreassens brustne hjerte-på-utsida-av-skjorta-vokal gjorde i hvert fall sitt til at retrorocken ikke bare var inspirert, men også låt inspirerende.

Høydepunktet var – og er – konseptalbumet «The Ghost of Our Love» (2003). En av de sterkeste bruddskiver i moderne norsk musikkhistorie. Ikke minst takket være bandets faste tekstforfatter, illustratøren Christian Bloom. Bloom er også med når Ricochets nå er tilbake, drøye 17 år etter utblåsningen «Isolation » (2005) og nesten 25 år etter at de pådro seg et godt konsertrykte.

«Gjenforeningen gjør seg nok aller best på konsert.»

Det var også konserter , i 2019, som fikk bandet til å gjenoppstå. Riktignok med et par utskiftninger av besetningen. Ifølge presseskrivet skal medlemmene ha lagt fra seg rockelivsstilen – musikken er det som står igjen. Men låter den like energisk mytisk som den gang da? Selvfølgelig ikke. Mindre selvfølgelig er det at Andreassens andre norskspråklige soloprosjekt, «Alt på en gang» (2021) med backing av Valentourettes, var en hakket hvassere plate enn dette. Kanskje fordi den handlet om å forholde seg til å være midt i livet, mens «Closer to the Light» strever mer med å holde tiden fast.

Uten at det skal leses som om Ricochets har mistet grepet. Vokalen er nesten like insisterende emosjonell som før. Rocken er rufsete når den først rocker. Det er heftige, dog melankolske spor, som vanlig i overkant inspirert av The Leaves, for eksempel på tittellåten. Ellers høres ekko av Elvis, The Cramps og Small Faces – men også Moody Blues, i balladene generelt og på avslutningen « True to Love» spesielt.

Låter som «Galaxies (Dead End Street)» vitner om at bandet tross alt var store samtidig som Madrugada. Og som med dem gjør nok gjenforeningen seg aller best på konsert.

Album

Svensktoppen

En organisk oase i den moderne popens polerte ødeland.

Aslaug Olette Klausen

PÅ KLIPPORNA: Dina Ögon. Foto: Kalle Ahnlund

Dina Ögon

Oas

Playground

Å bli sett. Det er lite som er viktigere for et menneske enn denne mellommenneskelige anerkjennelsen. Og svenske Dina Ögon gir lytteren den gode opplevelsen av å få hvile i en annens blikk. Medmenneskelig omtanke er til stede allerede i åpningslåta på andreskiva «Oas»: Även om ingen får vara nära dig nu / Jag kommer dit.

Kvartetten har i det stille bygget seg opp noe nær en kultfølgerskare etter den selvtitulerte debutplata fra høsten 2021. Men de kom ikke ut av intet. Anna Ahnlund (vokal), Daniel Ögren (gitar, klaviatur), Christopher Cantillo (trommer) og Love Örsan (bass) kan vise til både aktive solokarrierer, for de to førstnevnte, og mangeårig erfaring fra en rekke band innen hiphop og jazz – samt Anna von Hauswollfs orgelmystikk og Sven Wunders alternative anatoliske pop.

I Dina Ögon har de funnet sammen i et uttrykk som enklest kan beskrives som svensk soul. Uttrykket rommer selvsagt mer – f. eks nordisk lovsang slik den ble fremført med gospel- og funkinnslag for tre-fire tiår siden, og den rike svenske visepoptradisjonens vemod.

Mens debutplaten var en slags nyutsprunget åpenbaring, vitner oppfølgeren om et band i full, sødmerik blomst. «Oas» høres ut som den organiske oasen du ikke visste du trengte blant mengden nyutgivelser i den moderne popens polerte ødeland. Det betyr ikke at dette låter sjarmerende upolert : Til det er musikerne for dyktige håndverkere.

Snarere handler det om at Dina Ögon har en nesten usannsynlig evne til å surfe inn til kjernen av den uavhengige popens verdier: nostalgi, autentisitet og ekthet. Det gir så klart ekstra klangkvalitet og umiddelbare referanser å synge på eget morsmål. Og svensk som sangspråk har en særegen lyrisk og tonal kvalitet i norske ører, selv når ordene likner. Bossanovaen i «Vi smälter» blir enda mykere med linjer som: Där! Jag ser en bro / Jag ser in i ett annat land / Och jag ser ett hus där jag vill bo / Och en avgrund som försvann .

Mange av tekstene handler om å ha, finne eller miste håp. Om å ikke sette sitt lys under en skjeppe. Om å være noen andres lys. Om å se lyset i den andre, selv når egen innside eller andres utside er som mørkest.

Det kunne være fristende å kalle «Oas» for herlig tidløs retropop. Men egentlig er det bare oppgradert svensktopp, i betydningen godt, gammeldags pophåndverk.

Album

Mål & mening

Americana å nærlytte til.

Tom Skjeklesæther

MCENTIRE: Savner hunden Lou. Foto: Merge

H.C. McEntire

Every Acre

Merge Records

H.C. McEntires to første soloalbum, «Lionheart» (2018) og «Eno Axis» (2020), introduserte enda en fin amerikansk stemme i det tett befolkede feltet av sangere i krysningspunktet mellom folk, country og rock. H.C. har bakgrunn fra countryrockbandet Mount Moriah og har vokst opp på en gård i North Carolina, med nok av kirker i umiddelbar nærhet. En institusjon som neppe var begeistret for at H.C. er lesbisk. Men hun har funnet metoder for å hanskes med utenforskap og antagonisme, ved å skaffe seg en utdanning i skapende skriving.

Resultatet er både poesisamlinger og sangtekster som finner en plass i en sørstats rike litterære tradisjon. En stolthet over ordets betydning som i generasjoner har vært et bolverk mot et samfunn der rasisme og fordommer har vært sterkt tilstedeværende.

Denne gang har H.C. og produsent/gitarist Luke Norton tatt seg god tid. Det meste foregår i rolig tempo – noen ganger for rolig – og med rikelig med plass til stemmer, inkludert harmonisangere som Amy Ray (Indigo Girls) og S.G. Goodman. «Every Acre» – tittelen er en referanse til hvordan H.C. verdsetter all naturen rundt seg – inneholder sanger som er lette å lytte til. Men de har også har en dualitet i seg, denne balansen mellom landlig idyll og noe vesentlig tristere og tidvis ganske dramatisk.

Neil Young-inspirerte «Soft Crook» er umiddelbart mørkere enn den tilgjengelige overflaten forteller oss. Hva har egentlig skjedd her? Som mange av tekstene til H.C. blir vi etterlatt med antydninger og store rom vi kan møblere med egne tolkninger. Det storslåtte åpningskuttet, «New View», er akkompagnert av en musikkvideo der en danser befinner seg i naturens absolutte kontrast: gigantiske bygg.

Men du skal ikke ha lyttet mange ganger til stemningsfulle «Shadows» og gitarlåta «Turpentine», eller pianolåta «Dovetail» og hurtigere «Rows of Clover», før du er innforstått med at H.C. McEntire likevel er noe helt annet. Med låter der det også er plass til trebeinte hunder, som den vi ser i videoen til «Soft Crook». Den samme steadfast hound som H.C. begraver i «Rows of Clover»: It ain’t the easy kind of healing / When you’re down on your knees, clawing at the garden . Ellers om det heter på Bandcamp: «Every Acre is for you, Lou.» Hunden selv.