Då eg opnar Leila Mottleys debutroman «Nattvesener», byrjar nokre tunge basslydar å pulsere under hjerneborken min, saman med summinga av ein skarp synth. «Til Oakland og jentene der» står det i dedikasjonen, og kanskje er det viljen til å representere som framkallar den umiskjennelege lyden av moderne vestkystrap i skallen min – nærare bestemt av plata med den oppløftande tittelen «A Good Night in the Ghetto», laga av Oakland-rapparen Kamaiyah då ho var tidleg i tjueåra.