Etter at moren er død, benytter den svenske forfatteren Nina Burton (f. 1946) arven til å skaffe seg et sommerhus, et enkelt hus med boder og naturtomt. Mens hytta renoveres, arbeider hun med de to foregående bøkene i forfatterskapet, essaysamlingene «Flodernas bok» (2012) og «Gutenberggalaxens nova» (2016). Bøkene innbrakte to av Sveriges viktigste priser for sakprosa, Stora fackbokpriset og Augustpriset. De viser Burtons spennvidde som forfatter, mellom naturvitenskap og humaniora. Hennes forfatterskap omfatter også poesi. Bred lesning preger den nye boka, «Livets tynne vegger», som kom på svensk i 2020.

Den er formet som et litterært essay. Med utgangspunkt i egne erfaringer skriver Burton om naturens liv i og utenfor hyttas vegger, dens gulv og tak. Et tilårskomment landsted rommer atskillig mer enn hun ser ved første øyekast: Ekorn, maur, bier, fugler, rev, grevling og et mylder av vekster. Løfter man øynene mot horisonten er det knapt noen grense for hva man kan skrive om. Boka gir kunnskap om livets indre sammenheng, i post-darwinistisk forstand: Evolusjonen består ikke utelukkende i kamp eller konkurranse mellom arter. Naturens utvikling kan like gjerne beskrives med ord som fullføring, samarbeid, tilpasning. Veien til bokas innsikter er imponerende detaljert skildret, essayet som helhet er godt tenkt og formet. Boka inneholder også et vell av gode setninger, for eksempel om hvordan mennesker, dyr og planter orienterer seg ved hjelp av luktesansen, et område av livet der menneskets språk kommer til kort:

Dufter tilhører de språkene som ikke kan temmes av grammatikk. De handler om en kjemi som svever i luften, som spres med vind, fukt og varme, nær øyeblikkets og jordens eget liv.

Bokas tittel, «Livets tynne vegger», angir den stramme rammen, med hytta og tomta som utgangspunkt. Rammene bidrar til å gjøre boka god. Svakere er den i partier der teksten er lesset ned med lesefrukter fra et langt liv med vitenskapelig litteratur. Assosiasjonene kan av og til lede teksten for langt ut på viddene etter min smak. Boka er uten noter, men litteraturlista bak i boka fyller femten sider. Etterretteligheten stoler jeg på. Den norske oversettelsen er imidlertid preget av en upålitelighet jeg sjelden har sett maken til. Oversetteren Nina Aspen er erfaren, så seint som i 2018 fikk hun Bastianprisen, Oversetterforeningens pris. Hun har oversatt mer enn hundre verker til norsk. Desto merkeligere at det går så galt med «Livets tynne vegger».

Mistanken vekkes når hun gjør samme feil som Bodil Engen i fjorårets oversettelse av Kerstin Ekmans «Löpa varg». En rovfugl som heter duvhök på svensk, kan ikke uten videre kalles duehauk. Hønsehauk er navnet på norsk – å skrive noe annet må regnes som en blunder på linje med å gjengi egennavn feil. I Aspens oversettelse er dette bare starten på en rekke unøyaktigheter og merkverdige valg. Jeg tar bare med noen få eksempler her. Når noen forskere utfodrade aper med søtpotet, ble apene foret. Man kan ikke skrive at forskerne «utfordret» dem. Åskväder er ikke hvilket som helst «dårlig vær», men tordenvær, noe som framgår av konteksten. Ordsammensetninger med åska (torden) gjengis inkonsekvent i den norske versjonen. I kapitlet «Det blå taket» mangler dessuten en hel setning.

«Setningene blir fullstendig ødelagt.»

Ett annet kapittel byr på særskilte utfordringer. På svensk er overskriften ‘En vild marks kraft’. Aspen oversetter med ‘Villmarkens kraft’. I og med at ordet vildmark finnes på svensk, må vi anta at Burton har brukt to ord med hensikt. Går man til den svenske teksten i kapitlet, blir hensikten tydeligere. Burton skriver om det vilda , altså om ville former for liv generelt. Aspen innsnevrer ofte betydningen til «villmark», som er noe ganske annet. Et vakkert avsnitt til slutt i kapitlet handler om hvordan det dypt under skapende liv hos mennesket kan ligge noe som deles med nattens ville dyr – en åpenhet for muligheter, en lydhørhet for flyktige spor. Setningene blir fullstendig ødelagt av at oversettelsen bruker «villmarken» i stedet for «det ville».

Hadde Nina Aspen og forlaget bare nøyd seg med å gjøre mindre feil, kunne kritikken stoppet der. Jeg kunne gått tilbake til Burtons bok og vist hvilke poetiske kvaliteter den inneholder. Men igjen blir jeg hindret av oversettelsen. Et gjennomgående trekk er at Aspen stokker om på ordenes rekkefølge i setningene, noe en oversetter kan og bør gjøre, av mange gode grunner. Det finnes også dårlige grunner. Jeg kunne gitt flere, men nøyer meg med dette eksempelet: I begynnelsen av kapitlet om den ville markens kraft oppdager Burton en revefamilie på hytteeiendommen. Mennesket og revene lar hverandre stort sett i fred. Men en kveld hun setter seg ned for å skrive, fornemmer hun noe i øyekroken som får henne til å løfte blikket. Pennen faller ned der hun sitter. «Reven kom over gresset», heter det i oversettelsen. På svensk lyder setningen derimot: Över gräset kom räven . Ordstillingen viser fram hvordan Burtons blikk løfter seg fra skrivingen til gresset og videre til reven som kommer luntende i halvmørket, rett mot henne, ute på verandaen. Skrekken over å få et rovdyr rett mot seg, er effektfullt skildret. Men den norske tekstens mislykkede inversjon, omsnuing av ordenes rekkefølge, uten tilstrekkelig grunnlag i originalen, trekker oversettelsen ytterligere ned.

«Livets tynne vegger» ramler nesten sammen i oversettelsen, jeg kan ikke forstå at dette er en utgivelse Res Publica kan være stolte av.