Jag rullar i hop mitt liv till en berättelse, fyller den med nattens tuggtobak, vin och vapen, och blåser sedan sakta ut den i täta rökringer över tystnaden.»

Forfatteren av denne korte jeg-teksten er tyrkiske Asli Erdogan. Jeg leser den som en programerklæring og en poetikk som kan utvides til å gjelde hele det intense forfatterskapet hennes.

Teksten er hentet fra den svenske oversettelsen av hennes nyeste utgivelse, «Requiem över en förlorad stad», oversatt av Ulla Lundström. I 2022 utkom den også på fransk og tysk.

I den blå kveldstimen har den anonyme kvinnelige fortelleren satt seg ned i et kafélokale, blant byens mange kvinner. Herfra flyter beretningen utover. Den utvider seg, fordobler seg, vrir seg, blir til en mosaikk av sammenvevde historier, fragmenter, meditasjoner, til rekonstruksjoner av fortid, og glimt av nåtid. Den som har lest Erdogan tidligere, vil kjenne seg igjen; i den utsøkte billedbruken, den hverdagslige settingen, livet som grunnlag for fortelling, og utgangspunktet i et jeg. Men også i tekstens alvor, understrekingen av at det er nødvendig å snakke, fortelle og skrive, ja, at det å holde en samtale i gang er noe av det viktigste vi kan gjøre.

Forlot hjemlandet

Asli Erdogan , født 1967 i Istanbul, er forfatter, journalist, menneskerettighetsforkjemper, men også språkmektig og musikkyndig. Hun har danset ballett og er utdannet fysiker på toppnivå. Erdogan har i årevis betalt med egen kropp, helse og frihet for å kunne fortsette å utføre sine ferdigheter. Hun er utskjelt, oppsagt, tiltalt, fengslet og tvunget i eksil for det hun har gjort, sagt og skrevet. Men hun gir seg ikke. Det står det respekt av. I dag bor hun i Berlin. Hun sliter med redusert helse. Men den særegne stemmen hennes er klar og tydelig.

Erdogan deler etternavn med landets president, men har lite annet med ham å gjøre. I 2016 ila en tyrkisk domstol henne en streng fengselstraff, blant annet for å ha vært spaltist i og litterær konsulent for en pro-kurdisk avis. Etter fire måneder slapp hun ut. I en begrunnet frykt for flere rettssaker, forlot hun kort etter hjemlandet. I seks år har hun nå levd i eksil i forskjellige europeiske storbyer, støttet av forfatter- og menneskerettighets-organisasjoner som Pen og Icorn.

Allerede på 1990-tallet engasjerte hun seg, først for afrikanske innvandreres vanskelige situasjon i Tyrkia. Hun ble offentlig utskjelt og mobbet. Som aviskommentator skrev hun om, og protesterte mot behandlingen av kurderne. Den vitenskapelige karrieren hun kunne ha fullført som forsker ved Cern i Geneve, valgte hun bort. Hun mistrivdes i det mannsdominerte, karrierestyrte og Nobel-fokuserte doktorgradsmiljøet, men fikk siden en æresdoktorgrad i litteratur!

Blikk for nyanser

I dag er hun en av Tyrkias mest oversatte, anerkjente og prisbelønte samtidsforfattere, på tross av at bøkene hennes ikke lenger utkommer i hjemlandet. Til gjengjeld er de oversatt til et tjue­talls språk, og i flere land brukt som stoff for film, scenestykker og ballett. I 2024 skal en framsyning av Brecht/Weills «De sju dødssynder» på Theatre des Champs Elyees i Paris rammes inn av Erdogans tekster.

I alle tekstene hennes, og ikke minst hos de mange kvinnelige jeg-figurene, finnes det en sensitivitet for nyanser. Den kombineres med det skarpe blikket til en fysiker. Hun trekker veksler på sin skoleflinkhet, sitt feministiske engasjement, sin fortid som kjernefysiker, og på sin tidlige opptatthet av litteratur. Hun vokste opp i en familie som falt fra hverandre, leste og skrev svært tidlig, og kaller bøkene sitt aller første «eksil».

Språket er utsøkt poetisk. Tyrkisk-kyndige sier hun er en spåklig innovatør, og at hun utnytter tvetydigheten i at alle kjønn på tyrkisk har samme personlige pronomen, o. Teksten beveger seg like klokt og detaljert i sjelelandskap som i bylandskap og barndomsgater. Forfatterskapet rommer romaner, noveller, prosasamlinger og mer journalistiske tekster, alt preget av den lyrisk-filosofiske stilen hun debuterte litterært med i hjemlandet, midt på 1990-tallet.

Tilværelsens bakgater

Erdogans mangslungne og ofte ikke­lineære bøker kan til tider kreve litt av leseren. På den annen side gir de leseren stor frihet til å flytte seg rundt i en tekst. Det grublende og gravende i Erdogans framstilling kan være en fin anleding til å gå tilbake, til kanskje å lese noe om igjen, kjenne etter, og oppdage at lesningen har gjort noe med deg?

I dag er fem bøker oversatt til norsk. Kritikkene er gode, særlig for de mest romanaktige: «en kraftanstrengelse» skrev Christian Kjelstrup i Aftenposten , om «Byen med den røde kappa», 2004. «Det er tekstens egen skjønnhet som holder leseren naglet» skrev Liv Riiser i Vårt Land, om «Den mirakuløse mandarin» (2010). Begge er oversatt av Gunvald Ims.

«Det er eksil-tilværelsen som er det grunnleggende i Erdogansromaner.»

Erdogans tekster har alle en tilknytning til hennes urolige liv og dramatiske erfaringer, i Istanbul, Rio, Geneve, Frankfurt, Berlin og Krakow. Paradoksalt nok bruker hun ofte jeg-formen, men blir sjelden privat. Byene, ikke minst fødebyen, er portrettert ærlig og kjærlig: intenst vakkert, men også avgrunnsdypt trist. Fortellerne ferdes i tilværelsens bakgater, i skumring og nattemørke, sjelden i paradegater og dagslys; i fengsler og torturkamre oftere enn i opplyste lokaler.

Befolket ensomhet

Jeget i teksten er på poetisk og melankolsk leting, og har et spesielt blikk for kvinners smertefulle skjebner. I «Den mirakuløse mandarin», med idé og tittel fra Menyhért Lengyel/Bela Bartoks ballett, er det mentale savnet og et fysisk verkende øye tett sammenvevde elementer. I franske og tyske anmeldelser blir navn som Charles Beaudelaire og Franz Kafka ofte nevnt som litterære inspirasjonskilder for Erdogans boring i disharmoni, uro, tristhet, melankoli og tap.

Mange av hovedfigurene er ensomme. Likevel er det en «befolket ensomhet» tekstene viser oss. Det er i det plutselige møtet med de andre, både det vakre og det uskjønne, at fortellingen oppstår. Som moderne prosa-poetisk diktning, eller som en fattigfolks-pendant til Ezra Pound-diktet ‘In a Station of the Metro’ (1913), her i Paal Brekkes oversettelse, ‘På en Metro-stasjon’:

Ansikter som dukker fram i trengselen –

blomsters kronblad på en våt, sort gren.

Erdogans plutselige tablåer, i all sin språklige virtuositet, gir også unikt visuelle bilder. I «Requiem över en förlorad stad» står myrdede kvinner stuet tett sammen dypt i et palass. Scenen gir assosiasjoner til en versjon av Gustave Dorés brun-hvite raderinger til Dantes «Helvete»: «Tätt hoppressade står vi där, axel mot axel, ansikte mot ansikte […] Vi är som änglar, dansande, berusade änglar som flaxar med vingarna utan att komma någon vart.»

Avsondret

Det er eksiltilværelsen , i fengsel, i fremmedhet, som er det grunnleggende i Erdogans romaner, også i de som utkom før hun fikk sine egne, kroppslige og mentale erfaringer. Avsondretheten fra familie, venner, vante omgivelser og historier, men ikke minst fra eget språk, forsterker den grunnleggende taps- og forlatthetsfølelsen i bøkene.

På nettet finnes en liten, mobilfilmet scene der Asli Erdogans stemme høres, fra Berlin, mens man ser moren og en yngre kvinne lete gjennom Istanbul-bokhyllen hennes etter et spesielt notathefte. Den spontane gleden i hennes egen stemme, da de faktisk finner det helt ordinære, men helt spesielle heftet, gir et kort, moderne formidlet glimt av hvordan det kan være å leve lenge uten det en dikter en gang kalte «de nære ting».

Janneken Øverland var redaktør for ­Erdogans første bøker på norsk.