Kristian Klausen

Fra en russisk skrivemaskin

Roman

Cappelen Damm 2023, 160 sider

Mark Rothko. Anne Frank. Adolf Eichmann. Kristian Klausen har i de senere bøkene sine brakt verden og dens historiske helter og skurker til Drammen, byen han kommer fra. I årets er det Aleksandr Solzjenitsyns tur, nobelpris-vinneren som var en av sovjettidens mest berømte dissidenter og stod bak «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv» og «Gulag-arkipelet».

Klausen har gitt Solzjenitsyn selskap av den tilsvarende legendariske amerikanske maleren Willem de Kooning, som også tidligere har dukket opp i dikterens Drammen. De to som får mest taletid i «Fra en russisk skrivemaskin», som romanen hans heter, er imidlertid begge rent fiktive. Den ene er bibliotekaren Dordi Normann, som i boka er de Koonings datter. Den andre er mannen som forelsker seg i henne, KGB-agenten Mikhail Alekhin, hvis sterke kulturinteresse har ført ham på oppdrag til Norge for å spore opp og legge til rette for mordet på Solzjenitsyn.

Tidspunktet er 1971, Klausens fødeår. Den russiske hovedpersonen og jeg-fortelleren befinner seg – bak boktittelens skrivemaskin – i en leilighet i Konnerudgata, adressen forfatteren har vendt tilbake til.

Den kalde krigen og det Sovjetunionen utgivelsen tematiserer, har i 2023 på dystert vis fått fornyet aktualitet, og Klausens opplegg er artig: Lenge har jeg glede av å lese om Alekhins mørke fortid og urbane spaserturer. Romanen er skrevet med en ansporende kjærlighet til Drammen og en særlig sans for byens nære fortid og detaljene i den. Utenfrablikket på 1970-årenes Norge, med sine bladkiosker og karbonadesmørbrød, er i det hele tatt morsomt. Klausens slentrende prosa er ofte sjarmerende.

Gleden ved diktning er tydelig, preget av litterære henvisninger som den selvbevisste romanen er. Så sikkert har den dannede drapsmannen Alekhin forfattet sine overvåkningsrapporter at han har fått høre at de bør utgis.

«Fra en russisk skrivemaskin» er imidlertid i tillegg en fortelling om å møte kjærligheten på ny – og om et overgrep som blir slående knapt behandlet. Den kunstinteressen Klausen har demonstrert også tidligere, kommer til uttrykk på flere måter: Dordi, som Alekhin innleder et forhold til, er inspirert av to kjente malerier av omfangsrike nakne kvinner, signert henholdsvis Jenny Saville og Lucian Freud, og en berømt amerikansk gallerist har gjenoppstått i Drammen. (Men Klausen glemmer at hverken Tate Modern eller Samtidsmuseet eksisterte i 1971.)

Så betatt blir spionen av den ikke helt overbevisende tegnede Dordi at han fantaserer om å bli i Drammen heller enn å reise hjem til Moskva, og kommunisten lar seg dessuten forføre av hennes fars «vestlige» kunstsyn. Han kommer i tvil om hele sitt yrkesliv – i den grad at han unnlater å rapportere hjem om at han har oppdaget Solzjsjenitsyn.

Det går som det må gå for en utro russisk agent i 1971: Sibir er neste stopp. Problemet er imidlertid at for lite i livsfortellingen Alekhin altså selv taster inn, får meg til å tro på hovedpersonens plutselige valg og de «sprekker i mitt verdensbilde og min selvforståelse» han tidlig bemerker.

At møtet med Klassekampen, avisens selgere og periodens radikale kunstnerkollektiv Gras, som alle blir kritisk og/eller satirisk fremstilt, sammen med det korte bekjentskapet med far-og-datter-duoen skulle skape slike omveltninger, overbeviser romanen ikke om. I tillegg er slutten overraskende slapp og med på å understreke at Klausen denne gang ikke får tilstrekkelig ut av sitt fantasieggende prosjekt.