Over 40 prosent av Ukraina er minelagt. Nobelprisvinner Jody Williams er bekymret for sivilbefolkningen og kvinnenes situasjon.
I begynnelsen av januar i år sa Ukrainas statsminister Denys Sjmyhal at 250.000 kvadratkilometer hittil er minelagt i det krigsherjede landet. Det tilsvarer over 40 prosent av Ukraina, ifølge statsministeren.
Allerede i mai i fjor advarte The Geneva International Centre for Humanitarian Demining om at det kan ta flere tiår å fjerne alle landminene i landet.
Flere steder i Ukraina er det nå livsfarlig å dyrke jorda og bevege seg langs veier på landsbygda.
– Så lenge det finnes lager av landminer, vil de bli brukt, sier Jody Williams, som fikk Nobels fredspris i 1997 sammen med Den internasjonale kampanjen mot landminer, der hun var leder.
– Det er derfor det er så viktig at alle land som har sluttet seg til FNs minekonvensjon kvitter seg med alle våpen, utdyper hun.
Klassekampen møter Williams i Oslo mens hun diskuterer minesituasjonen i Ukraina med Norsk Folkehjelp.
Norsk Folkehjelp er en stor aktør innen humanitær mine- og eksplosivrydding globalt.
De hadde ikke jobbet i Ukraina før invasjonen i fjor, men fikk opprettet landkontor i Kyiv i august og er nå i full gang med å starte opp arbeidet med minerydding der, i tett samarbeid med ukrainske myndigheter.
Ifølge Norsk Folkehjelp er det svært mange ulike typer farlige våpen som må ryddes bort: tankminer, forlatt ammunisjon, antipersonellminer, minelagte hus og områder, bombefeller og ueksploderte bomber.
FNs minekonvensjon, som forbyr all produksjon, lagring, salg og bruk av antipersonellminer, ble åpnet for undertegning i 1997 og trådte i kraft i 1999. Hittil har 164 land sluttet seg til den. Russland er ikke blant signaturstatene. Ukraina sluttet seg til konvensjonen i 2005.
– Land som har lagre av landminer når de signerer konvensjonen, får vanligvis ei tid til å kvitte seg med dette, forklarer generalsekretær i Norsk Folkehjelp Henriette Westrin, som forteller at Ukraina hadde fått frist ut 2023 til å kvitte seg med sine lagre.
I juni 2022 dokumenterte Human Rights Watch (HRW) i en rapport at russiske styrker benytter forbudte antipersonellminer i Ukraina.
HRW fant ikke bevis på at også Ukraina har benyttet landminer. Det har kommet påstander om bruk av antipersonellminer også fra ukrainsk side, noe Ukraina har benektet. Ifølge Norsk Folkehjelp er det kjent at landminer til treningsformål har vært oppbevart i våpenlagre i russiskokkuperte områder som nå er gjenerobret.
Human Rights Watch skriver i rapporten at det også foreligger beviser for at russiske styrker har plassert bombefeller i Ukraina. Slike sprengladninger skiller i likhet med antipersonellminer ikke mellom militære og sivile, og alle typer er uttrykkelig forbudt i minekonvensjonen.
Ifølge HRW benytter både Russland og Ukraina landminer som rammer kjøretøy. Minekonvensjonen forbyr verken slike miner eller miner som utløses ved hjelp av fjernkontroll. Heller ikke slike miner rammer imidlertid bare militære mål, men utgjør også en stor fare for sivile kjøretøy.
HRW minner i rapporten om at Russland, selv om landet ikke har sluttet seg til minekonvensjonen, både er bundet av FNs konvensjon for forbud mot eller begrensning av visse konvensjonelle våpentyper og av Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll om beskyttelse av sivile i krig.
Jody Williams besøkte Ukraina i fjor sammen med to andre kvinnelige nobelprisvinnere, Tawakkol Karman fra Jemen og Leymah Gbowee fra Liberia, alle fra organisasjonen «Nobel Women´s Initiative».
Hun er i Norge denne uka for å presentere en film de tre laget sammen med ukrainske kvinner, «Oh Sister!»
«Så lenge det finnes lager av landminer, vil de bli brukt.»
— Jody Williams
– Filmen viser historien til åtte ukrainske kvinner. Det var sterkt å møte dem, sier Williams.
Kvinnene i filmen forteller brutale historier: Om kvinner som får begge håndledd brukket for at de ikke skal forsvare seg når de blir gruppevoldtatt. Kvinner som får høre at de skal voldtas så lenge at de aldri vil orke å bære fram barn av ukrainske menn. Men også tapre, kvinnelige lokomotivførere som kjører inn i krigssoner for å evakuere flyktninger, uten å vite om de vil komme tilbake i live.
Williams understreker at de groveste voldshistoriene er ting kvinnene som har opplevd dem, har fortalt til ukrainske hjelpere, ikke til henne selv.
– Turen til Ukraina var en sterk opplevelse, sier Williams.
– De kvinnene vi møtte, som også deltar i filmen, var veldig representative for de rollene kvinner spiller i krig. De står på for å bevare folks tilregnelighet i krigen, samtidig som så mange er dypt traumatiserte. Det er også sterkt å se alle de ikkevoldelige måtene kvinner yter motstand på. Det minner meg om hvorfor det er viktig å fortsette arbeidet vi gjør.
– Hvordan er det å se at et nytt, stort land blir fylt med landminer, 25 år etter Nobelprisen og Minekonvensjonen?
– Det er motbydelig. Men det er også motbydelig å se at Vladimir Putin truer verden med atomkrig. For meg blir det nok en bekreftelse på hvor viktig det er å jobbe med nedrusting. Jeg er ikke pasifist, og støtter Ukrainas rett til væpnet selvforsvar. Men hvis vi vil se færre kriger, må vi fortsette arbeidet for global nedrusting. Ikke minst gjelder det atomvåpen, sier Williams
