Den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves – ei heller en kunstnerorganisasjon på let etter lokaler. Etter ni år på midlertidige tilholdssteder, kunne Unge kunstneres samfund (UKS) i midten av januar åpne dørene i Keysers gate i Oslo – og for et sted!

I gamle Søilen Teater fra 1930 har de etablert 200 kvadratmeter med visningsrom fordelt på to etasjer – med en takhøyde på hele sju meter. Søylene er pusset ned og deler av veggmaleriene hentet fram igjen – samtidig som man har bevart noe malingssøl fra de femten årene Prosjektskolen holdt til der. Sporene av både ærverdighet og ungdommelig skapertrang kunne knapt vært mer passende for en organisasjon for unge kunstnere.

Godt er det da at den første utstillingen, «Åpne systemer» framhever lokalets egenart snarere enn å utkonkurrere den. Verkene i det største rommet er begge, sin størrelse til tross, visuelt lavmælte. Ved siden av svenske Anna Anderssons (f. 1989) monolittiske skulpturer, som minner om abstraherte ruiner, viser Alice Slyngstad (f. 1990) fire paneler i frostet glass. Ved første øyekast ser de ikke ut til å ha noen annen funksjon enn å speile rommet – og betrakteren. Men snart høres en stemme over hodet på en, og ord prosjekteres på panelene: «Please let me dominate you». «Don’t be afraid to say hi if you spot me in the street».

Setningene, som spyttes fortvilet ut i det ene øyeblikket og viskes forførerisk i det neste, er hentet fra datingapper. «Soothing pants» som verket heter, retter et kritisk – og humoristisk – blikk på mellommenneskelige relasjoner i vår digitale tidsalder.

Greske Danae Io (f. 1993) peker på sin side bakover i tid. I et videoverk spiller hun på historien til Europas tredje eldste by, Thebes i Hellas – der sagnene om Cadmus, Ødipus, Dionysos og Heracles finner sted. De dvelende bildene av ruiner, jordbruk og insekter er inntakende, men utforskningen av de politiske realitetene i et kriserammet Hellas – som verket ifølge programteksten skal romme, er ikke helt lett å få grep om.

I Verkstedet har Miriam Hansen (f. 1988) plassert en stor, fliskledd installasjon hvor myter om tresorten engletrompet spiller hovedrollen. Lenge trodde man at pollen fra treet framkalte nattskrekk, så man måtte for all del ikke sovne i skyggen av det. Men falle i søvn vil man neppe gjøre her, for selv om konstruksjonen under tørkede engeltrompet-blomster kan minne om et spa, med massasjeputer og det hele, er proporsjonene menneskefiendtlige. Skulle man la seg friste til å legge hodet på en pute, vil halve kroppen havne utenfor benken og en hard kant grave seg inn i magen på en.

Da er det bedre å slenge seg ned i saccosekkene foran utstillingens høydepunkt: Sørkoreanske Yujin Jungs (f. 1988) rike videoverk «Intervals #2: The Rhyme of memory». Her trekkes tråder til den koreanske myten om Bestemor Mago, en gudinne som ved hjelp av gjørme, bergarter og egne ekskrementer har skapt jordas geologiske formasjoner. Jung fletter myten sammen med minner om sin egen bestemor og scener fra en hvitløksfabrikk, hvor en gruppe kvinner langsomt sliter ned kroppene sine med å sortere og rense hvitløksfedd.

Sømløst forener Jung den storslagne myten om Mago med de konkrete – og harde – realitetene ved den koreanske fabrikken. Fortellingene kvinnene forteller om sine egne mødre, og minnene Jung deler om sin egen bestemor, får en både til å trekke på smilebåndet, bli varm om hjertet og til å ville hytte med neven mot den kapitalistiske utnyttelsen av fattige menneskers kropper. «Intervals #2» er med andre ord et like poetisk som politisk verk.

«Et åpent system eksisterer aldri i en tilstand av stabilitet, dets helse er helt avhengig av input, prosess og output», står det å lese i programteksten til utstillingen, som altså har fått navnet «Åpne systemer».

På hvilken måte de ulike verkene relaterer til denne tematikken er ikke alltid like innlysende. Men ambisjonen om å bevare et åpent system, der man aldri lener seg tilfreds tilbake, men alltid søker å fornye seg og ta til seg nye impulser, kan kanskje også leses som en programerklæring for Miriam Wistreich, som inntok lederstolen på UKS i 2021.

I så fall vil jeg anbefale henne å hvile hodet på massasjeputene til Miriam Hansen – der blir hun neppe for komfortabel.