Jeg våkner midt på natten og ser

hotellveggene reise seg

som en indignert profet.

Trafikken mumler mot kirkens gotiske vegg

og gatene lukter klippfisk og kristendom.

Skorsteinene snyter røyk.

I gjenskinnet fra gatelyktene

kan du se røykremsene smyge seg

over hybelhuset der de

gjenglemte studentene sover.

Jeg får en fornemmelse

av at byen er på vei et sted.

At menneskene

ble lagt igjen på hittegodskontoret

og venter på å bli funnet

av noen som trenger oss.

Kasserte dager

og kasserte ord

piler over fortau og langs gangfelt.

Dagene mine har kingelvev

og små ord i hyllehjørnene.

Jeg åpner en krukke med barndom

og kjenner lukten av nysnø.

Når vi kommer ut i gatene

har vi blitt gamle.

De forlattes evangelium er en lampe

som står på en hylle

i en kjeller

og brenner ganske ganske sent.

Vi tapper på veggene.

Vi snakker fram et kirkeskip.

Menneskene er steiner

som holder huset oppe.

Juryens kommentar

Sentralt i dette diktet dukkar følgjande linjer opp: «Jeg får en fornemmelse/av at byen er på vei et sted. //At menneskene ble lagt igjen/på hittegodskontoret/og venter på å bli funnet/av noen som trenger oss.»Dette er eit uhyrleg bilete som gir oss ein visjon av to ting: menneske som med vilje blir forlagt og gløymt, og som er avhengig av at nokon treng dei og kjem til å finna dei, om dei ikkje bare skal gli inn i evig gløymsle. Det andre er at byen er som eit enormt farty som dreg av garde til ein ukjent stad med disse menneska som er utan kontroll med sin eigen lagnad, overlatne til «nokon» me ikkje heilt forstår kven kan vera. Her finst òg eit bilete av gjenglemte studentar på eit hybelhus.Diktet er datert og stadfesta, og me opplever Nidarosdomen i ei førjulsstemning og i det eit år går mot slutten: «Trafikken mumler mot kirkens gotiske vegg». Diktet er dystert på grensa til det apokalyptiske. Ein er omgitt av ting som er ubrukelege og passé: «Kasserte dager/og kasserte ord». Barndommen er nedlagt på krukke, og diktets ‘vi’ «har blitt gamle». Om dei forlatne sitt evangelium har noko godt å tilby får me ikkje vita, men det er uansett gøymt bort i ein kjeller der det lyser som ein lanterne medan det brenn ned. Det er så vidt ein våger å lesa inn ein ørliten optimisme i diktets slutt, for sjølv om ‘vi’ snakkar fram eit kyrkjeskip, og menneska held huset oppe, så er dei steinar.Ein gripande visjon av avmakt og ei kjensle av tid som renn ut. I lesaren oppstår dermed både medkjensle og ein trong til å visa at ting kan jammen vera annleis enn dette òg.

Les tidligere intervju med poeten her.