Den store ulvedebatten som jevnlig hjemsøker vårt land, er blant de stridsspørsmålene der jeg har vanskelig for å ha særlig sympati med noen av partene. At ulvehatet kan flamme hos sauebønder som har opplevd å finne dyrene sine ihjelrevet, er lett å forstå, men for bygdefolk flest er løsbikkjer langt farligere enn den marginale ulvebestanden. Også for naturvernere synes jeg vel at det finnes viktigere ting å øse engasjementet inn i; som rovdyr øverst i næringskjeden er ulven strengt tatt ikke det mest avgjørende elementet i økosystemet. At den nyfrelste ulvevennen i Kerstin Ekmans bejublede roman «Løpe ulv» (2021) får leseren med på laget, skyldes emosjonelt finstemt skrivekunst mer enn overbevisende saksframstilling, for å si det sånn.