Krig er en «fortsettelse av politikken med andre midler», skrev den prøyssiske general og militærteoretiker Carl von Clausewitz i verket «Vom Kriege». En annen militærteoretiker, den romerske keiseren Marcus Aurelius, var for nesten to tusen år siden mest opptatt av at vi mennesker har et valg. Vi kan velge hvorvidt vold og grusomheter skal passivisere og slå oss i bakken, eller inspirere til innsats. Fysiske ødeleggelser i seg selv er mindre viktig enn hvordan vi forholder oss til dem, hevdet han. «Kjenn din fiende som deg selv», er en enda eldre erkjennelse, som tillegges kineseren Sun Tzu. Felles for disse tre er at de var ledere som hadde erfart krigens grusomheter, samtidig som de var tenkere med forståelse for samfunn og politikk.
«If you break it – you own it», var nåtidens general Colin Powells advarende ord når amerikanske politikere ville vise handlekraft til hjemlige velgere ved å gi ordre om militære intervensjoner. Både Irak, Afghanistan og Libya er påminnelser om klokskapen i advarselen. Han visste godt at å la militær innsats få en for dominerende plass var en farlig undervurdering av de andre dimensjonene ved krigen. Han husket det amerikanske nederlaget i Vietnam. Han visste at det er lettere å starte en krig enn å avslutte den, samt at du aldri sikkert vet hvor du ender.
Nå som krigsfeberen herjer i politiske rekker, er det upopulært, men nettopp derfor på sin plass, å minne om Ciceros humanitære betenkning «Jeg foretrekker den mest urettferdige fred fremfor den mest rettferdige krig». Vi må selvsagt ikke miste av synet at krigen i Ukraina først og fremst handler om deres territorielle integritet og frihet til å velge egen vei. Men, krigen som Putin startet i 2014 og eskalerte med invasjonen av Ukraina i 2022, handler ikke lenger bare om å forhindre at han legger under seg Ukraina og etablerer et større russisk imperium i Øst-Europa. Krigen handler nå også om Europas fremtid, stormaktsrivalisering, demokratiets posisjon i verden, samt hva som kommer etter feilslått globalisering.
«Krigen handler nå også om Europas fremtid»
I det korte perspektivet må vi derfor støtte frihetskampen med penger, våpen og ammunisjon. I pusterommet, mens vi venter på økende mobilisering og at krigsindustrien kommer i gang for fullt, bør USA og Nato også vurdere å stille Putin overfor et konkret ultimatum: Trekk styrkene ut av Ukraina, ellers tar vi kontroll på luftrommet, rykker inn og hiver dem ut.
I det lengre perspektivet må vi se i øynene at dette kan være konturene av verdenskrigen som Fiona Hill [Russland-ekspert og rådgiver for tre amerikanske presidenter, red.anm.] hevder er i gang. Politiske ledere må derfor bli mindre opptatt av å speile seg i dagsaktuell, svulstige retorikk. De må bli mer opptatt av hvordan alle virkemidlene de har i sin politiske verktøykasse kan spille sammen, i en helhetlig strategi for å hindre denne verdenskrigen fra å bre om seg – eller vinne dersom den likevel gjør det.
Clausewitz ville minnet dem om at både økonomi, diplomati og militær makt er blant deres politiske virkemidler i krig, og at disse må spille sammen. Aurelius ville nok bedt dem se fremover uten å la seg passivisere eller slå i bakken. Sun Tzu ville fremmet tanken om å se krigen fra fiendens side, trenge inn i hans motiver og mål. Våre ledere må med andre ord utforme og gjennomføre en helhetlig strategi hvor situasjonen på slagmarken spiller sammen med de andre virkemidlene slik at vi vinner med færrest mulig døde uskyldige mennesker på veien. Om ikke helt i Ciceros ånd, så iallfall uten å glemme det.
Et stort ansvar, men dette ansvaret har lederne bedt oss om å gi dem – nå er tiden inne til å bære det. Popularitetskonkurransen er over, dette er krigen som kan ta slutt raskt, vare veldig lenge eller ødelegge oss alle.
